Drar til Arendal

Det er ikke mange steder hvor jeg får puste fritt og ut akkurat nå.
Siden forrige mandag så føler jeg at pusten på en måte har satt seg fast i halsen. Det har gjort det vanskelig å snakke fordi gråten ligger hele tiden på lur, og det å gråte er jo ikke lov.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra før i ettermiddag, jeg visste bare at jeg måtte bort, vekk fra gården vekk fra alt som minner meg om hesten min.
Endringer av betingelser, blæ, men jeg vet det kan virke
Psykologtimen i dag gikk jo til helvete som sikkert noen har skjønt, mye jeg har lyst til å skrive om akkurat det, men velger å ikke gjøre det.
Uansett så er jeg nå ute av systemet, fordi jeg ikke klarte å love noe, eller si noe. Jeg tror både psykologen og jeg må dele skylden for det som skjedde i dag, og jeg har ikke krefter til å rette det opp
Hva som skjer videre er helt og holdent mine valg, men akkurat nå prøver jeg faktisk å klore meg fast, selv om jeg har mest lyst til å slippe taket.
Jeg drar ikke til Arendal for å ta livet mitt, jeg drar dit for å kanskje få et litt bedre grep enn det jeg har nå, for i dag har det vært nære på.
Takk skjebnen for at det finnes mennesker som faktisk er der, når du spør om de kan være der.
Så utfordringen i morgen er å komme på riktig tog, sørlandsbanen og ikke østfoldbanen.