Hva skal terapi være?

Dette blir et generellt immlegg, for jeg har ikke så god erfaring med dette.
Hordan takle en terapeut som skriver deg ut på dagen når du går der fra med tårer i øynene og knapt nok har sagt et ord.
Dette var en terapeut jeg faktisk hadde litt tillit til, men ja jeg gjorde henne frustrert og sikkert lei seg.
Spørsmålet er var det riktig å skrive meg ut så fort jeg hadde lukket døren bak meg.
Hun hadde sikkert en dårlig dag, og når jeg i tillegg ikke klarte å si noe eller love noe så var det grunn nok for henne. Det ligger sikker noen bakenforliggende grunner der som jeg ikke vet hva er, men hun ga meg aldri tid eller prøvde.
Håpet og troen på og få hjelp den er vel borte etter dette, joda jeg fikk endelig svar på mailen, men jeg følte at det var mitt ansvar at det det gikk som det gikk.
En fordel av dette er at jeg ikke kommer til å avslutte livet riktig ennå, frustrasjonen må legge seg litt
De gangene jeg prøver så har jeg kommet over frutrasjonen over mennesker som har såret meg.
Det er rart for jeg har noen suicidforsøk bak meg, men jeg har aldri gjort det i sinne mot andre, hvis noen skjønner den.
De gangene jeg prøver er fordi jeg ikke ser noen utvei, det har aldri vært en "straff" mot andre.
Jeg har bare ikke orket mer.
Jeg kjenner at jeg går på grensen av hva jeg klarer nå, men så er det at jeg er jo så jævla flink til å ta meg sammen, til jeg ikke klarer det mer.
Jeg lurer fortsatt på hva terapi er, er det å hive pasienten ut når den ikke klarer å tilfredstille terapeutens visjoner eller ego