Lille julaften

Av en eller annen grunn så er det den værste dagen, hvorfor vet jeg ikke, men noe skjedde den kvelden, men jeg aner ikke hva.
I år skal jeg være alene og det er etter eget ønske.
Jeg har kjøpt inn god mat, men slipper stresset og forvetningene om en "perfekt" jul. I år skal jeg slippe og ha på meg maska, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil.
Ønsker jeg å ligge i senga den dagen så gjør jeg det, ønsker jeg å gå i pysjen hele dagen så gjør jeg det.
Det er så mange som har snakket om ensomhet i desember, om at ingen skal være alene osv. Det har til tider provosert meg, for hva med ensomheten resten av året.
Hva med alle de andre høytidene og røde dagene, hvor "perfekte" familier er sammen.
Jeg tror det er mange med meg som frykter alle de dagene, hvor alle de andre ser ut til og ha så gode minner.
Jeg er livredd alle disse dagene hvert eneste år, selv om jeg vet at ingenting grusomt vil skje, så er jeg allikevel livredd røde dager alle høytider.
Det er så lett for andre og si at det er over det skjer ikke noe vondt lenger, DET ER OVER.
Sannheten er at det er IKKE over, for minnene er der og de går desverre ikke bort. Sannheten er at minnene sitter som en refleks i ryggmargen og angsten setter inn uavhengig av om det er 2012 eller et annen forbanna år.
Jeg gleder meg bare til det hele er over.