Utvendig kontra innvendig selvskading

En merkelig tittel kanskje, men det er mange som sliter med selvskading, i form av risp, til alvorlige kutt til spiseforstyrrelser som også er en alvorlig form for selvskading,
Grunnene er like mange som det er selvskadere.
I morgen er det 1 år siden jeg hadde mitt siste alvorlige kutt. Vil det si at jeg ikke selvskader noe mer?

Svaret på det er vel NEI, det har gått fra utvendig til innvendig selvskading, og jeg vet faktisk ikke hva som er verst.
Det å komme til seg selv og oppdage at man igjen hadde blødende dype sår som burde vært sydd var grusomt og ikke minst skamfullt.
Ofte ble skammen forsterket av helsepersonells uvitenhet og ikke minst fordommer.
Nå har jeg ikke lenger noen utvendige kutt, men det vil ikke si at selvskadingen er borte, den har bare gått over til et annet stadiet.
Selvskading eller selvmobbing hva er forskjellen?
Forskjellen er stor fordi som står på utsiden, for nå synes det ikke lenger, og da er vel alt bare bra.
For de av oss som har opplevd mobbing vet jo at vi ofte skjulte det for alle andre, som regel fortalte vi ingenting til noen, både fordi vi kanskje skammet oss, eller fordi vi som regel aldri ble hørt.

Selvskading er ofte en måte og overleve på for mange, for noen er det en form for straff, enten fra en selv eller fra noen på innsiden.
Mobbeofre prøver ofte og gjøre seg så usynlige som mulig, ikke stikke seg ut på noen som helst måte, slik at en slipper unna de som mobber.
Ved selvmobbing eller innvendig selvskading så slipper du aldri unna, og sjansen for at noe ser eller skjønner er forsvinnende liten.
Det er ikke noe blod som skal vaskes bort, ikke noe hud som skal syes sammen, ingen ser noen ting, for det er ikke lenger noe å se.
Det synlige er borte og det usynlige er det ingen som kan se.
Jeg vet fortsatt ikke hva som er værst eller om det kan sammenlignes, det jeg vet er at jeg ikke lenger synes eller høres av noen.
De jeg synes for er kun de innvendige mobberene, men de er det kun jeg som hører.