Snart

Snart er dette året over, et år som begynte så bra, med håp og forsiktig optimisme.
Jeg hadde et lite håp om at jeg ikke skulle komme tilbake dit jeg sitter i dag, men det gjorde jeg altså.
Det har vært et år med glede, men også bunnløs sorg, og det er sorgen som sitter igjen.
Er dette det livet hadde og by på?
Jeg isolerer meg mer og mer, det går dager og noen ganger uker uten at jeg ser et menneske.
Tiltroen til mennesker er omtrent fraværende, tiltroen til hjelpeapparatet er helt fraværende.
Jeg hadde noen fine måneder på fjellet, men etter jeg kom hjem, så gikk det nedover i en fart jeg aldri kunne ha forestillet meg.
Jeg prøvde å bremse det opp, men gjorde ting bare verre, selv om det hjalp den uka jeg var borte.
Jeg har ikke vært i kontakt med det psykiske helsevesenet siden 1/10, en time som har brent seg inn som en av de tøffeste jeg har hatt.
Det var en time hvor ord jeg ikke sa, ble sagt av behandleren og tolket dit hen slik at hun skrev meg ut samme dag.
Siden det har jeg ikke fått noen hjelp.
Det fikk konsekvenser også på det private plan, hvor tilliten til andre ble satt på prøve.
Jeg endte opp med tap der også, et tap av en god venninne.
Hun lever men vi har ingen kontakt overhodet, jeg skuffet og sviktet et annet menneske igjen som så mange ganger før.
Stemmene er intense og har vært det i hele desember,og jeg regner ikke med at det blir noe bedre før jeg har gjennomført avtalen jeg har med den sinte delen.
Jeg er sliten og lei, og har tenkt og sove meg gjennom 31/12 så godt det lar seg gjøre.
Noe håp om at 2013 vil bli bedre, nei det har jeg desverre ikke.