mandag 19. august 2013

Distraksjon eller avledning

Distraksjon eller avledning, være her og nå osv. Vi har vel alle vært borte i de utrykkene. Jeg er enig i at avledning og distraksjon kan være bra, men ikke hvis du løper i fra deg selv som Liv Tove Torgersen skrev i sin blogg Tenkestedet. Jeg føler at det er det jeg har blitt bedt om det siste året distraher deg, avled deg, vær her og nå. Det er ikke lett å være her og nå når fortiden hele tiden sparker til deg i fjeset. Jeg har strikket hundrevis av sokker, heklet et utall av brikke osv. Jeg har gått milelange turer, jeg har telt stjerner på himmelen, telt planker i taket osv. Det er et lite problem med å få beskjeden distraher deg, ja hvis jeg planla og selvskade så ville det være et utmerket råd. Problemet er at jeg ikke planlegger å selvskade. Det er den sinte delen av meg som straffer meg og andre i meg. Jeg har ikke sjans i havet til å stoppe det, like lite som jeg har sjans til å stoppe marerittene. Vi har akuttavdelinger og vi har DPS, akuttavdelingene tja hva skal jeg si. Jeg har opplevd å bli skrevet ut selv om de har vist at jeg kommer til å prøve å ta mitt eget liv, ja har da kommet inn 3-4 dager etter avhengig av hvor lenge jeg har vært på intensivavdelingen. Legen der mente at jeg trengte hjelp og jeg ble lagt inn på akuttpsyk, der var jeg et døgn før jeg hadde en 5 minutters samtale med en såkalt psykologspesialist DPS er livredde for slike pasienter som meg, jeg kan risikere å selvskade, i tillegg så stiller jeg nå krav til hva slags behandling jeg ønsker. Hva er det de er så redde for at behandlingen skal ta for lang tid? Er de så redde for historien min at de ber meg avlede eller distrahere den bort for de orker ikke å forholde seg til den? Dessverre så kan jeg ikke distrahere den bort, tro meg jeg har prøvd i veldig mange år. Resultatet av årelang distraksjon er en slitenhet som de ikke kan fatte eller forstå. Jeg har distrahert bort gråten min og ikke minst gråten til de andre inni meg slik at jeg knapt puster med halsen. Resultatet er at jeg må bruke mer astmamedisin, fordi jeg ikke tør å gråte. Jeg ser at jeg igjen har begynt å bruke noen av barndommens strategier for å komme meg gjennom dagen. Jeg rugger, hvordan vet jeg at jeg rugger. Jeg har igjen skikkelige nisseknuter i håret, og jeg er mer i en fantasiverden enn jeg er i den virkelige. Psykose? nei bare en strategi for å komme gjennom dagen eller natten, og for å slippe å forholde meg til fortiden. Liv Tove skriver det egentlig veldig godt når hun sier "de ber oss løpe fra oss selv". Jeg bare lurer på hvor lenge til jeg orker å løpe eller riktigere sagt i mitt tilfelle snuble vekk fra meg selv. Jeg har nemlig ikke flere krefter til å løpe

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar