Sammenhenger og vonde sirkler

Noen ganger så ser en at ting ofte henger sammen, hvertfall gjør jeg det innimellom. Når jeg som nå er sliten psykisk så sover jeg dårlig, noe som igjen fører til mer mareritt, tankekjør osv. Ergo en dårlig sirkel. Jeg prøver å slite meg ut fysisk, men da er kroppen så sliten at jeg overhodet ikke får stoppet mareritt eller tankekjør. Igjen en dårlig sirkel. Jeg har ingen spiseforstyrrelse, men jeg har opplevd av minimalt med mat kan gi mindre mareritt, men sunt er det ikke, så igjen en dårlig sirkel, selv om jeg har nok kilo og ta av. Jeg vet at når jeg allerede nå er så sliten før helvetesmånedene så har jeg ingenting å gå på. Det rare er at disse sirklene går i hverandre, og til slutt så er det et kaos som jeg ikke klarer å se en ende på. Jeg er ikke der helt ennå, men jeg ser at sirklene går inn i hverandre og jeg er ikke i stand til å stoppe de eller bryte de på egenhånd Et av problemene blir jo at til slutt at jeg er både så sliten fysisk og psykisk at jeg ikke tror at det finnes hjelp for sånne som meg. Riktignok er det vel fortsatt ferietid og noe svar eller slik kan jeg sikkert se langt etter. Noen deler av meg tror vel heller ikke noe på at noen er villig til å hjelpe en risikoperson som meg. I tillegg er jeg jo så frekk at jeg stiller noen krav til en behandler, og det vil de vel helst ha seg frabedt. Jeg har nok aldri vært en som sier ja doktor, nei doktor, du har helt rett doktor. Hvis jeg hadde sagt ja og amen til alt de har foreslått så hadde jeg vel hatt en medisinliste så lang som et vondt år. Jeg vet at hvis jeg går lenger ned i mitt private helvete, så ender jeg opp så sliten at jeg ikke ser vitsen med å få hjelp, så igjen en vond sirkel. Dessverre så er jeg stygt redd for at det er der jeg havner igjen, karusellen går dessverre alt for fort om dagen. Jeg har tatt det første skrittet mot å søke hjelp, men jeg er stygt redd for at et eventuelt svar vil komme når jeg er så sliten at jeg ikke ser noen vits med å takke ja. Jeg tror faktisk ikke på at noen psykolog i det offentlige eller private vil ta risikoen men en sånn som meg. En annen tanke som også har slått meg er jo at hva er vitsen med å hjelpe meg. Jeg er uføretrygdet, godt voksen hva er sjansen for at jeg kommer ut i såkalt produktivt arbeid? Antageligvis er den så liten at det er bedre å sette inn ressursene på de som faktisk kan bidra med noe i samfunnet. Noen vil sikkert arrestere meg på den tanken, men dessverre så tror jeg vel kanskje at det er noe i den. Jeg har ikke noe problemer med å forstå det, og når det gjelder meg selv så skjønner jeg det. Hvorfor i all verden skal det brukes ressurser på en sånn som meg?