Er vi for gamle?

Det er et spørsmål som har dukket opp i hodet mitt i sommer. Jeg er uføretrygdet, rundet de 50 ergo ingen ressurs for samfunnet. I tillegg så har jeg noen krav når det gjelder behandling, og det skal du hvertfall ikke ha som psykisk syk. Det tok den 18 år og ødelegge meg og min framtid, jeg undres hva de forventer meg nå. 10 uker? 4 måneders behandling eller 2 år Eller er jeg rett og slett blitt for gammel for å få hjelp? Det skrives mye om ungdom som skader seg selv osv. Det skrives ingenting om godt voksne som gjør det samme. Jeg la lokk på fortiden min, var såkalt velykka case i mange år inntil det virkelig smalt. Jeg ønsker virkelig at dagens ungdom skal få riktig og god hjelp så tidlig som mulig, slik at de kan leve et normalt liv med livets oppturer og nedturer. Men jeg stiller spørsmålet hva med oss som aldri fikk den hjelpen når vi var unge. Vi bare la lokk på det, jobbet dobbelt eller trippelvakter for å slippe å tenke. Det hjalp og gjøre det, men saken er at vi løp fra oss selv. Hvor skal vi som har holdt tilbake alle følelser osv inntil det ikke gikk lenger, hvor skal vi få hjelp. Jeg tror vi er ganske mange som ikke får den hjelpen vi trenger og har behov for I min generasjon så var det mange barnehjem, bare i den lille byen jeg vokste opp var det 3 barnehjem og det samme i nabobyene. Det var ikke lett å være barnehjemsbarn på den tiden, men jeg overlevde. For å være brutalt ærlig så hadde jeg nok ikke overlevd hos mine foreldre, jeg hadde nok omkommet som barn. I dag tenker jeg ofte at det kanskje hadde vært det beste, jeg hadde vært spart for mye ondskap hvis jeg hadde dødd som barn. For noen er jeg nok fortsatt et vellykka case, for jeg bruker ikke rusmidler, går ikke på gata, betaler mine regninger stort sett i tide osv. De gangene jeg har vært innlagt så er ikke jeg den som roper høyest eller har mast på personalet, tvert i mot. Jeg har prøvd å gjøre meg så usynlig jeg bare kunne. Noen ganger var det eneste jeg spurte om, kan jeg få en pysj og 2 håndklær.Det var det eneste spørsmålet jeg kunne stille på en hel dag, altså hele 8 ord som kom ut av meg på en hel dag Det hendte selv da at noen sa du får spørre kontakten din. Problemet kunne være at jeg hadde en kontakt jeg var livredd for eller hun/han satt på vaktrommet og skravlet med kollegaer. Jeg er lært opp til at du maser ikke på de autoritære og på et sykehus så er de som jobber der akkurat det hvertfall for meg med min historie. Nei jeg tror aldri jeg maste, men allikevel var jeg et problem for de som jobbet der fordi jeg selvskadet og det førte jo til merarbeid for dem, hvis de oppdaget det. Det skjedde ganske ofte at de ikke oppdaget det, for så lenge jeg svarte så var det mange som ikke gikk helt inn på rommet. Tilbake til spørsmålet mitt er det fordi vi er for "gamle" de såkalte terapeutene kvier seg for å ta oss med komplekse traumer i behandling? Eller er det slik at nå burde jeg ha kommet meg over det som skjedde fordi det er så mange år siden det skjedde. Jeg skulle ønske at jeg var ferdig med fortiden min, og kanskje kunne ha brukt den til noe, men dessverre så er den fortsatt så plagsom tilstede i livet mitt at den faktisk ødelegger meg selv i dag. Akkurat nå sitter jeg og hører på Henning Kvitnes "Det hemmelige landet" den sangen betyr mye for meg og beskriver mye om hvordan jeg føler det.