Ingen klagerett, kun en enveisbillett til helvete

Vanligvis har jeg en tittel på innlegget, men foreløbig så har jeg ikke det på dette. Den første psykologen som ble spurt hadde selvfølgelig ikke tid. Jeg skjønner den, med 2 jobber så har ikke en sånn ledig plass. Innimellom kjenner jeg på et slags sinne. Jeg får lyst til å knuse alt rundt meg, rasere absolutt alt, men sånn gjør man jo bare ikke, og heller ikke jeg. Noen deler av meg vet eksakt hva som skjer hvis en viser antydning til sinne så det gjør vi bare ikke. Jeg var i det offentliges varetekt i over 16 år, det var i deres såkalte "omsorg" at sårene ble skapt. Det burde vært det offentlige som hjalp meg nå, men sånn er det ikke. Jeg stiller jo krav og det skal ikke sånne som meg gjøre, i tillegg så vet jeg hva som kanskje er best for meg, og det skal jeg heller ikke gjøre. Jeg kan distrahere meg som den idioten av en psykolog sa, eller han kunne hjelpe meg med det. Det er 2 mennesker som står på for å finne den hjelpen jeg trenger, men jeg tror de jobber forgjeves. Jeg har hatt 3 behandlere de siste årene og de har virkelig klart å rote det til, hver på sin måte. Resultatet er at jeg har svært liten tro på at noen vil eller er i stand til å hjelpe meg. Hver av de 3 behandlerne trodde de gjorde de rette tingene osv. Det er en ting de har til felles, de hørte ikke på MEG. Alle 3 vil nok være uenige i den påstanden, og hevde sine gode hensikter osv, osv. Ok det er ikke de jeg kan skylde på for at ting ble som de ble. Jeg har kun meg selv å skylde på, for det var jeg som ikke hørte eller fulgte de rådene, eller kravene som ble stilt. De hadde jo gode hensikter og da er jo alt bra. Ok hva med å klage? Den retten mistet jeg når jeg takket nei til tilbudet, for jeg fikk jo et tilbud, og selv om det ikke var et tilbud som passet meg så var det jo et tilbud. Det er sendt en ny forespørsel til nr 2 på lista, men jeg regner vel med at også hun sier nei. Jeg bare lurer på når jeg skal be de om å gi opp, for jeg har vel innerst inne allerede gitt opp. Jeg skjønte det når jeg ikke en gang ble skuffa over et nei fra den første på lista. Denne gangen har jeg ikke noe håp i det hele tatt, men det er noen som håper for meg. Jeg synes faktisk synd på de fordi jeg tror ikke dette toget stopper. Jeg håper at dagen i morgen blir hvertfall litt bedre slik at jeg får tatt en ridetur, i dag ble det ingen pga mareritt som kom i etterkant av kiropraktortimen.