Mareritt eller disossiasjon?

Hva er hva, jeg vet ikke og det interesserer meg egentlig ikke. Mine "mareritt" er mine og andre har det helt anderledes. Jeg skal prøve å beskrive hvordan det faktisk kan være, og tro det heller ei det var været som ga meg bildet. Se for deg at du er på fjellet, sola skinner og alt er bare bra. I løpet av veldig kort tid kommer tåka og du ser knapt en hånd foran deg. Du ser så vidt turkameraten, og du kan så vidt høre henne/han gjennom vinden som også kommer i harde kast.Å bevege seg kan medføre fall og skader. Det lureste du kan gjøre er å bli der til tåka og uværet er over Når min tåke kommer så dukker så dukker det opp et annet "landskap" et landskap som jeg ikke kjenner igjen for jeg er i et helt annet år. Jeg er tilbake i fortiden, en fortid som ikke var noe god og som ikke noe barn burde oppleve. I mine mareritt gjenopplever disse hendelsene gang på gang. De er ikke i kronologisk rekkefølge de følger ikke et fast mønster. De kan blande seg inneha fragmenter fra forskjellige hendelser. Det som jeg synes er verst er hvis det er noen som ser at jeg har mareritt, for da tror jeg at de ser hva som skjer og skammen blir bare større og større. Hvis det er noen tilstede under marerittet så kan jeg noen ganger høre stemmen til vedkommende, problemet er ofte at den som er tilstede blir til en som vil meg vondt. Noen eller mange ganger er jeg i mareritt uten å være klar over det, andre ganger kjenner jeg at det er på vei. I går våknet jeg i mareritt uten og skjønne det. Jeg våknet kvalm og vondt i hele kroppen det kjentes ut som hele kroppen var et stort skrubbsår. I tillegg så var jeg veldig sår i hodebunnen, akkurat som om noen hadde lugget meg. Det var ingen grunn til at jeg skulle være syk, jeg hadde ikke vært utsatt for noen smitte, jeg hadde heller ikke spist noe mat som var dårlig. Jeg har et minne om en sen kveld eller natt, jeg er ikke store jenta for jeg lå på et rom med veldig mange andre barn. Selvfølgelig var jeg syk jeg kastet opp og enten så traff jeg ikke bøtta eller så kom det på gulvet eller i senga. Det jeg husker eller kjenner er en hard hånd som løfter meg ut av senga etter håret og inn på badet, i tillegg så er stemmen sint og utålmodig. Det var ikke lett å være syk på et barnehjem for og si det på den måten. I går var jeg liten og redd, livredd for å kaste opp. Selv nå så mange år etterpå så tenker jeg tanken hvis jeg bare, med andre ord jeg legger fortsatt skylden på meg selv for den minste ting som hendte, hadde jeg bare gjort eller vært slik eller slik så hadde ikke ting skjedd. Fornuftsmessigst sett så vet jeg jo at slik jeg ble behandlet skal ingen barn behandles, men det hjelper ikke at jeg vet det når følelsene mine ikke vet det.