Tanker om tidligere hjelp

Jeg har en del tanker om den hjelpen jeg tidligere har mottatt.
Hva slags hjelp var det egentlig? Når jeg tenker på han siste så er det ikke mye og si om han, utenom at han var ung og utrolig lite kompetent i forhold til min lidelse.
Hun jeg hadde føre han var nok kanskje litt mer kompetent,men jeg setter et kanskje bak hun også. Når jeg tenker over de 2 årene jeg gikk der så ser jeg også hvor redd hun var for å gjøre meg ustabil. I løpet av de 2 årene skrev jeg ferdig søknaden om oppreisningen og ikke minst var jeg i et ventemodus for svar. Det var veldig sjelden hun spurte meg om hvordan det gikk med skrivingen og ikke minst om hva jeg tenkte om det.
Jeg var jo veldig ambivalent når det gjaldt å skrive den søknaden, men jeg kan ikke si at jeg følte at jeg fikk så mye støtte på veien. Det gjaldt og holde meg så stabil som mulig slik at jeg ikke fikk kutt, eller noe annet skjedde. I den prosessen jeg var i da burde hun virkelig ha brukt i behandlingen, men igjen så var redselen for å gjøre meg ustabil antageligvis for stor.
Hun avsluttet meg veldig raskt, det skjedde i løpet av en time, jeg var i sorg etter å ha mistet min "terapeut" som var der hver gang jeg trengte han. Jeg hadde avlivet han uken før og var sliten og redd for et eventuelt svar angående oppreisningen. Jeg kunne ikke love henne og ta kontakt med DPS når jeg kom tilbake så for henne ble det en gyllen mulighet til å skrive meg ut fra poliklinikken. Hun skulle ut i svangerskapspermisjon og mest sannsynlig var det ingen som som var villig til å ta over hennes problematiske pasient. Det som er synd er at jeg i snart et år har klandret meg selv for måten hun avsluttet meg på.
Hvis jeg går ut av meg selv så klarer jeg og se hvor uprofesjonelt hun faktisk oppførte seg, men allikevel så så klandrer jeg meg for hadde jeg bare..... Så spørsmålet til meg selv er skal jeg virkelig utsette meg for "hjelp" igjen og hvor finnes den. Jeg føler at jeg lurer de som ønsker at jeg skal få hjelp og prøver å finne den for meg. Når det gjelder tro eller håp om at det finnes hjelp for meg så er den veldig mikroskopisk for å si det pent.