Privat behandling

Å gå i privat behandling, hos en som ikke er psykolog eller psykiatriker er for meg en fordel.
Her kommer ikke frasen opp om at det er frivillig å gå her osv.
Jeg har blitt møtt på en helt annen måte enn hva jeg er vant til, jeg har blir møtt der jeg er i dag, ikke der jeg var i fjor eller i forfjor.
Det føles godt å bli møtt der jeg er i dag, og ja jeg setter pris på at han synes jeg virker gladere uten at det blir en slags trussel om å avslutte behandling.
Jeg opplever en bedring jeg aldri har gjort før.
En del angst har blitt mye mindre og slik som å børste håret som alltid har vært et lite problem, er ikke lenger noe problem.
Vi har ikke vært innom de vanskeligste områdene, men han har fått meg mer stabil enn jeg noengang har vært.
Det er fortsatt en lang vei igjen, men jeg er ikke like redd for å gå den slik jeg har vært tidligere
Jeg merker at jeg bruker noen av teknikkene som han har lært meg, og det gjør at marerittene ikke blir så voldsomme.
Det er ikke noe "kjære mor" i denne terapien, den er tøff, men ikke tøffere enn at jeg klarer å stå i det.
Jeg blir utfordret hver eneste gang jeg er der, men sier jeg nei at i dag tør jeg ikke så er det også greit.
Det står på siden hans at det er en rask og skånsom prosess og jeg husker når jeg leste det hvor skeptisk jeg var til den setningen
Men ja denne terapien har vært redningen for meg og det har skjedd mye på relativt kort tid.
Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde ville være mulig, kanskje jeg en dag også klarer å gråte uten å være redd for å gå i stykker.
Jeg skulle ønske at det fantes et slikt tilbud i det offentlige, men dessverre så gjør det ikke det.
Det er nok noen som får god hjelp fra det offentlige, men etter å ha vært i det systemet i 10 år så har jeg også sett at mange ikke får god og riktig hjelp.