Det er kun tall

120
2880
172800
10368000

Det er kun tall, det sier ingen andre enn meg noe.
Det er kamp, tårer, frustrasjon, angst, mareritt, glede, latter, stolthet, indre bilder, tankekjør
Det er timer i fosterstilling under dyna, men det er også timer på hesteryggen, eller på beina med hunden.
Men det er stort sett en kamp med delene i meg og meg, for hun fortjener det gjør hun ikke?
Den fornuftige meg, den voksne meg mener ikke det, tror jeg. Jeg er faktisk ikke helt sikker, kanskje hun fortjener det for det var hennes feil, så kanskje det er riktig det hun sier at hun fortjener det.
Når det skjer så merker ikke jeg noe, det gjør ikke vondt det er bare straff, men det er 120, 2880,172800,10368000 siden sist.
Hvorfor så opptatt av disse tallene, tja det viser at jeg kjemper i mot, kanskje mer enn noen skjønner.
Jeg har fått mange råd opp gjennom årene, noen bra andre ikke fullt så bra.
Gummistrikk, iskalde dusjer, henge opp lapper med årstall. Ingen av de har virket. Det er kanskje ikke så rart, for når jeg forsvinner, så skjer det på et øyeblikk, og da er tall på veggen noen ganger bare tall, andre ganger så skjønner jeg ikke en gang at det er tall.
Kald dusj, tja det har jeg prøvd, men det endte opp i et annet minne, straff for at man var sengevæter, så da straffet jeg en av de små. Det var ikke noe bra forslag fra den psykologen, men jeg prøvde, men endte opp med et annet mareritt i stedet.
Det samme med gummistrikken. Forslagene var sikkert bra de, men de hjalp ikke meg, men de kan hjelpe andre.
Jeg vet aldri når det skjer, jeg vet aldri når "hun" dukker opp. Noen sier at hun ikke lenger har en funksjon, men jeg er ikke helt sikker på om det er sant. Hun beskytter meg i dag også, men det er det få som skjønner, men det er truslene og straffen hennes jeg ikke liker, for det er ikke alright og finne blodige klær i skittentøykurven, og det er overhodet ikke OK og måtte sy. Det er en dobbeltstraff, som jeg unngår, så jeg går aldri til legen, jeg sier sjelden eller aldri i fra når det skjer. jeg gjemmer det så godt jeg kan
Når jeg gikk tur i dag så slo det meg at det er en ting jeg ikke har prøvd,og det er å ha et bilde av en hund på veggen.
Jeg har ingen dårlige minner fra dyr, de var og er tryggheten min, kanskje jeg skal ta og forstørre opp et bilde av en hund.
Det kan ikke være hvilken som helst hund, det må enten være en schâfer, eller en stor svart hund.
Det er en ting delene mine har til felles og det er kjærligheten til dyr, og da kanskje spesielt hunder.
Uansett så er det
120
2880
172800
10368000 siden sist hun laget hull i huden min, og kanskje det blir 121 også, men det er en daglig kamp, som til tider gjør meg utslitt og lei, for jeg vet aldri når det skjer.