Ja det er en flukt, men en planlagt en

Jeg hadde en samtale med en venninne i går. Hun skjønner ikke eller har ikke muligheten til å skjønne min frustrasjon.
"Nå gjør du det samme som du alltid har gjort, flykter" Ja jeg gjør, men forskjellen denne gangen er at det er en bevisst flukt. Det er ikke å gå inn i det "indre rommet" hvor ingen når meg.
Jeg har planlagt denne "flukten" siden januar. Jeg vet at det er tøffe tak fra mars-desember, men vanligvis så klarer jeg og ta meg sammen, slik at alle tror at NÅ går det jo så BRA, men det er ingen som vet hvor mange timer i løpet av en uke jeg tilbringer i "rommet mitt" godt gjemt under dyna/teppet sammenkrøpet i fosterstilling, for det snakker jeg ikke om. Ikke vet jeg hvor mange timer det er heller, men noen ganger så forsvinner veldig mange timer i løpet av dagen.
Det jeg vet er at det er nå jeg begynner virkelig og isolere meg fra andre
Denne turen som jeg har planlagt og gledet meg til, skulle bli en brems på nedturen håpet jeg.
Nå vet jeg ikke en gang når jeg skal dra,blir det neste uke? i slutten av mai? i begynnelsen av juni?
Uforutsigbarhet er noe jeg takler svært dårlig, og nå er ting veldig uforutsigbare,og resultatet av det er at jeg forsvinner inn i rommet mitt og blir der i timer, men det er det ingen som ser.
Det er jo ikke NÅ ting er vanskelige, det er jo på høsten. Det er FEIL det begynner gjerne i mars, så når,  høsten kommer er jeg som regel så sliten av å ha tatt meg sammen i så lang tid at jeg ikke orker mer.
Det er da jeg slutter hos psykologen, det er da tankene om og avslutte alt blir overskyggende
Men ja jeg er FLINK til og ta meg sammen, bite tenna sammen og sette på meg en maske, men det koster noen ganger litt for mye.
Målet med turen var og slippe og ha denne masken på 24/7, nå er jeg litt redd for at maska også vil være med oppover, hvis eller når det blir tur.
Jeg satser på at en ridetur i skogen i dag vil roe meg ned, og ikke minst få meg til og være litt mer tilstede hvertfall noen flere timer enn gårsdagen.