Urealistisk?

Det er noen ganger jeg tenker at det er urealistisk og tro på at denne turen vil hjelpe, men samtidig har jeg et håp om at nedturen vil bremses opp.At livet vil bli bare bra har jeg ingen tro på, men litt mindre indre kaos hadde ikke gjort noe.
Etter siste oppholdet på psyk, så virket det som delene var gått litt i skyttergravene sine, så kom hestehoven og så påsken.
Etter det så har det vært en del indre kaos som jeg gjerne skulle vært foruten.
Det har kanskje også noe med å gjøre at det har gått ca 5 måneder siden jeg sendte inn søknaden om oppreisning, det er "bare" 4-5 måneder igjen og vente. Det er lang ventetid og mye usikkerhet og uro om det var lurt og sende søknaden.
Jeg prøver og holde meg opptatt med pakking osv, i tillegg må jeg gå gjennom alt jeg har pakket for å være sikker på at det ikke ligger noe som ikke skal være med.
Det er vel egentlig et håpløst prosjekt, for den delen er utrolig god til og gjemme ting, og siden det stadig skjer at jeg "forsvinner" så er muligheten desverre tilstede.
Jeg er ikke så veldig redd for at det skal skje alvorlig selvskading på fjellet, mest fordi at jeg kommer til og være alene der mesteparten av tiden, og vil unngå en del triggere.
Forhåpentligvis vil det komme mer positive blogger med bilder fra neste uke.