Litt kaos i topplokket i natt

Jeg skulle egentlig vært på vei oppover, jeg håpet og trodde det, men sånn ble det ikke.
Det er sjelden det blir som man ønsker eller drømmer om.
I går var det nøyaktig 5 måneder siden jeg sendte søknaden om oppreisning. Det har i grunnen vært et ikke tema i timene hos psykologen, om det er hun eller jeg som har unngått det tja si det.
Men det går jo SÅ fint, jeg takler det jo så bra, hvertfall tilsyne latende
Nei jeg kan ikke skylde på psykologen, det er nok jeg som ikke har sagt noe om hvor tøft det egentlig er å gå slik å vente.
I natt er en sånn natt jeg ikke får sove, vinden uler rundt husveggene, og jeg har "smerter" i ørene.
De "små" liker ikke å ligge i senga når det er vind, da er de redd for at sygøynerene skal komme hvis de ikke ligger rolig i senga. Det var en av truslene på barnehjemmet var du syk skulle du ligge i senga og nåde deg hvis du ikke lå rolig. Den trusselen om sigøynerene var effektiv, jeg husker jeg lå på "nåler" i senga hver gang jeg hørte utgangsdøra gikk opp.
Det blir litt for mange tanker om oppreisning, får jeg det eller får jeg det ikke.
Hva om jeg får det, hvordan vil jeg takle det, da må jeg jo tro på min egen historie, og det vet jeg ikke om jeg er klar for.
Jeg vet ikke om jeg vil tro på det, jeg ønsker så inderlig at det som skjedde ikke var sant, men noen i meg vet at det er sant, og noen i meg vet at jeg kunne ha unngått det som skjedde.
Det ser ikke ut som dette vil bli noen god natt.
Jeg skulle ønske at søvnløsheten kom av reisefeber, men det gjør den ikke i natt.