Redd

Jeg kjenner at jeg er redd, redd for at dårlige perioder igjen skal komme. De kommer jeg vet at livet ikke er bare solskinn og glede, og jeg forventer heller ikke det.
Gråvær er helt OK det, nyansene også, men det svarte mørket som ofte kommer, det er jeg redd for.
Jeg tar vare på hver eneste liten glede i hverdagen og tenker at OK du skal være glad for at du opplever den og jeg kan leve lenge på de
Men så er problemet det når en ikke er "alene" og det er en som hele tiden forteller deg at dette fortjener du ikke.
Det og hele tiden måtte si til seg selv eller argumentere mot den sinte det tar krefter, krefter jeg helst ville brukt på noe annet.
Det er en ting jeg ikke er redd for og det er døden så merkelig det enn høres ut for andre.
Jeg er mer redd for den sinte og hennes krefter enn jeg er for døden.
Det er vanskeligere å velge livet enn døden, og jeg vet ikke helt hvor jeg står akkurat nå.
Nei jeg har ingen planer om å ta mitt eget liv, det er bare noen ganger så vanskelig å leve her og nå.
Så øyeblikk av glede og mestring som i dag på den lille rideturen som vi tok alene, hvor hesten testet meg litt ut, men ikke mer enn at jeg klarte det.
Det er sånne øyeblikk som gjør at jeg kanskje klarer en dag til, mens jeg går å venter på et svar jeg både vil og ikke vil ha.
I dag er det psykologtime og jeg har i grunnen ikke så veldig lyst for jeg vet at det ofte blir kaos i etterkant.
Jeg får prøve å tenke på at jeg skal ut på ridetur etter timen, og håpe at jeg får til det. Det ville vært mestring å få til å ri samme dag som psykologtimen.