Sommertid, alle er vel glad for det, lange lyse kvelder, grilling være sammen med venner og familie.
Nok en tid hvor jeg føler at jeg ikke passer inn, undres om jeg noen ganger kommer til å passe inn.
De som ser meg i forbifarten vil nok ikke tenke slik.
Jeg virker ganske oppegående, reflektert osv, men følelsen av og alltid spille skuespill den sitter der og den sitter godt fast.
Jeg var med på påskemoro i stallen i går og følelsen av å spille skuespill, ja den var der.
Det positive var vel at jeg gjennomførte.
I morgen er det 2 måneder til jeg reiser til fjellet, et sted hvor jeg kan puste, et sted hvor jeg kan velge å være usynlig.
Jeg prøver å holde fast på at det bare er 2 måneder igjen til at jeg kan få lov til å være den "rare" kjerringa som drar til et litt øde sted kun med hest og elektrisk sykkel og blir der i 3 måneder.
Jeg kjenner meg igjen i det du forteller her, og for mitt vedkommende, så har jeg mer eller mindre sluttet med å ta del i "alt", som andre mennesker synes man burde.
SvarSlettJeg vil være meg selv, og gjennom stillhet hører jeg min egen stemme. Helt nødvendig for egen del.
Skjønner godt, at du ser frem til noen måneder i fjellet.
En del av meg vil jo gjerne være "normal", jeg deltar ikke i mye, svært lite faktisk.
SlettJeg velger bort det meste, fordi det sliter meg ut og holde maska.
Gjenkjennelse her. Til slutt fikk kroppen min nok og nektet.
SvarSlettForstår godt lengselen etter alenested og alenetid.
Det er vondt at du kjenner deg igjen, men vi er vel mange som driver med dette skuespillet.
SlettAlene tid har jeg vel her også, men følelsen av å puste fritt, den har jeg ikke, men forhåpentligvis så kommer den tilbake når jeg drar til fjells
Jeg tror det blir veldig bra for deg å reise vekk til sommeren igjen, så du får bare holde ut fram til da :)
SvarSlettTakk laipai, jeg prøver å holde ut.
Slett