Skummelt, men godt

Det er litt skummelt og ha flere bra timer om gangen, men samtidig er det godt.
Hvorfor er det så skummelt, det burde jo bare være bra.
Når jeg har hatt fine øyeblikk tidligere så har det vart så kort, og savnet etter de gode øyeblikkene ble så stort.
Det og gå inn i årets 3 siste månedene uten en plan B har aldri skjedd før.
Akkurat det kjennes forferdelig skummelt, men samtidig så har jeg nå tid og krefter til noe annet, selv om jeg faktisk gjør akkurat det samme,"å holder meg i live fram til datoen".
Det og ikke ha en dato og frigjør faktisk noen krefter som jeg nå kan bruke på noe annet.
Er alt bare fryd og glede, nei dessverre så er det ikke slik, men jeg håndterer det kanskje litt anderledes enn tidligere.
Det er fortsatt til tider full krig mellom alle i meg, men det virker som jeg noen ganger klarer å gå et skritt unna i etterkant for å se på hva som utløste det kaoset.
For første gang så gruer jeg meg ikke til timen med terapeuten. Når jeg gikk hos de andre behandlerne så gruet jeg meg alltid til timene, for jeg følte at jeg aldri strakk til eller kom videre
I denne terapiformen som jeg nå er i føler jeg mer likeverd, han er mer som en veileder enn en terapeut.
Jeg lurer veldig på hvor denne veien vil føre meg?