Det og miste håpet

Jeg sjekker yr og alle andre værmeldinger, flom og nedbør, er det det som skal stoppe turen min i år?
Nå er det ennå en drøy uke til jeg skal reise, men allikevel så ligger tanken der.
Jeg bare håper det tørker opp og vannet trekker seg tilbake innen den 31/5 slik at det er trygt å kjøre.
Energinivået er lavt, livslysten likeså, for hva er vitsen.
Jeg tar meg sammen og tar meg sammen litt til, undres hvor lenge jeg klarer det?
Det er mange tanker som svirrer rundt i topplokket, og jeg innser at jeg både er alene og ensom, men alene har jeg jo alltid vært.
Jo det er nok noen som bryr seg, men jeg tror faktisk ikke det vil bli så stort savn den dagen jeg forsvinner.
Jeg tror vel faktisk det vil bli en lettelse for de få som er rundt meg, det er nok noen som vil motsi meg på det punktet, men sannheten er at jeg har så liten kontakt med andre mennesker at noen vil nok ikke tro det.
Det er kanskje et valg jeg har tatt, for når jeg er i dårlig form så gjemmer jeg meg, og de siste årene har jeg klart å gjøre meg usynlig
De siste dagene har ikke vært noe gode, de har vel vært verre enn ellers, det blir ofte det når jeg tar meg sammen, så kommer ofte smellen.
Men det går greit nok, hvis noen spør så gleder jeg meg til å dra til fjells,og det er forsåvidt sant, men det er en følelse med bismak.
Jeg kommer jo tilbake til akkurat det samme og innerst inne vil jeg ikke det og dypt inni meg vet jeg også hva jeg kommer til å gjøre når jeg kommer hjem.
Jeg innser at jeg har mistet håpet og det er vondt, men samtidig så er det helt OK.