Hvorfor spør de?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv de siste årene, hvorfor spør dem hva de kan gjøre for meg, eller et annet populært spørsmål, hva trenger du nå?
I de første årene så trodde jeg at ingen kunne gjøre noe for meg for jeg ønsket bare å dø.
Men en dag for noen år siden etter å ha fått dette spørsmålet for ente gang, så svarte jeg fordi jeg trodde spørsmålet var alvorlig oppriktig ment.
Så jeg svarte mitt dumme naut at dette er hva jeg trenger og få å få dette til så må jeg ha dette i tillegg.
Er det virkelig mulig og være så naiv og dum som jeg var da, ja det er det.
Men jeg kjenner at det vokser en fortvilelse i meg når jeg hører det spørsmålet, hva kan jeg gjøre for deg, eller hva trenger du.
Jeg tror nok det er skummelt med pasienter som faktisk vet hva de trenger, og siden de vet det så er de vel ressurssterke så da trenger de det hvertfall ikke.
Svaret jeg fikk første gangen var at det var ikke plass, sannheten viste seg og være at jeg var for syk, og trengte mer enn de kunne gi, så svaret på det spørsmålet var at jeg fikk ingenting.

Igjen opplever jeg at det jeg sier jeg har behov for og trenger kan de ikke gi,og.denne gangen er det pga regler.
Dette får meg virkelig til å føle at jeg er totalt betydningsløs og ikke verdig deres hjelp

Den siste uka har vært så tøff at jeg begynner å bli usikker på om jeg kommer meg til fjells i sommer.
Jeg legger igjen et dikt jeg skrev for noen år siden, dessverre så er føles det akkurat sånn i dag, selv om jeg har fått et plaster

Et lite sekund trodde jeg at jeg ikke var alene

Men jeg tok feil, for jeg var og er alene

Et lite sekund trodde jeg at noen trodde på meg

Men jeg tok feil, det var ingen som trodde på meg

Et lite sekund trodde jeg at dette skulle gå bra

Men jeg tok feil

For et lite sekund er ikke nok.