Jeg er i grunnen ikke flink til å si i fra at ting er tøft, mitt standardsvar er det går greit.
Når det gjelder kroppen så sier den fra på mange måter, den sier i fra med smerter, nye utbrudd av psoriasis, muskelkramper osv.
Nå er ikke jeg så veldig flink til å høre på kroppen, for å være helt ærlig så skulle jeg ønske at jeg ikke hadde kropp.
Når kroppen min prøver og si i fra så velger jeg og ikke ta hensyn til det. Jeg prøver og distrahere det bort, og stort sett går det greit.
Det er nok ikke lurt å gjøre det på den måten, men for meg så var det nødvendig og dessverre er det fortsatt nødvendig.
Så gjenkjennelig dette er! Kroppen bar alt og til slutt var det umulig å ignorere den.
SvarSlettSkjønner at du ikke tør, det gjorde ikke jeg heller. Det var en hjelpers uvettighet som sendte meg inn i det, mot min vilje.
Jeg for min del hadde i fortsettelsen hjelp av milde kroppsterapier. Det var hjelpere som fulgte kroppens tempo og lot meg styre selv, de hadde ikke behov for å kontrollere meg og mitt.
Lett var det ikke, men det ble i mitt eget tempo.
Varm klem til deg -
Takk for ordene dine, dessverre er det slik at kroppen husker alt den har vært utsatt for selv om vi ikke husker det.
SvarSlett