Det og gi opp seg selv er faktisk ikke noe en gjør så lett, allikevel føles det ut som det er det jeg er i ferd med å gjøre
Ikke noe flere brev og skrive, selv om tanken har vært å skrive til pasientombudet, men en vet jo at klager på psykisk uhelse sjelden eller aldri blir hørt.
Hva er vitsen med å klage hvis en ikke blir hørt, og akkurat nå så har jeg ikke noen reelt klagegrunnlag på han som var min psykolog.
Psykologen ringte i ettermiddag og vi avsluttet.
Det han kunne hjelpe meg med var ikke det jeg trengte og dermed er det ikke noe grunnlag for klage.
Jeg føler at jeg har prøvd, nesten alt, tryglet, kranglet, argumentert osv, osv.
Det jeg ikke har gjort er å gråte eller true med suicid, selv om en av diagnosene visstnok er alvorlig kronisk suicidalitet.
Jeg pleide å si at det var totalt motsatt, jeg var kronisk overlevende og som jeg har skrevet så mange ganger før det er forskjell på å overleve og leve.
Problemet er bare at innenfor psykiatrien så klarer de ikke å se den forskjellen, men den er faktisk enorm stor.
Når man hele tiden prøver å overleve så står en på en måte litt i døden, fordi døden alltid er der som et alternativ, døden er ikke et alternativ når du lever og har det noenlunde bra.
Jeg har til tider vært veldig god på dette med å overleve, men det har vært en tøff jobb, som jeg for det meste har stått i alene.
Det og leve har jeg ikke vært like god på, fordi fortiden alltid innhenter meg med sine mareritt, og det vil si at jeg lever mer i fortiden enn i nåtid.
Jeg ville gjerne leve, men for å klare det så trengte jeg hjelp til å håndtere fortiden min,håndtere de andre på innsiden som aldri ble hørt.
For å kunne klare den biten så trengte jeg et sikkerhetsnett, problemet var at det sikkerhetsnettet hadde råtnet opp i rigide regler og en overlege som bruker samme argument som hun brukte for 3 år siden, og det uten å prate med meg.
Så er man kronisk suicidal eller er man kronisk overlevende?
Jeg håper at jeg klarer å skyve bort dette på samme måte som jeg klarte å skyve bort barndommen og ungdomstiden min.
Det jeg ikke har prøvd er å flytte til et annet sted i landet hvor de
har gode behandlingtilbud for mennesker med komplekse traumer.
Det hadde kanskje vært en ide hvis jeg hadde visst hvor det fantes gode tilbud.
Hvis noen vet om noen sted i landet hvor det finnes gode tilbud så gi meg gjerne beskjed for det er antageligvis min siste og eneste sjanse til å lære å leve, og jeg er villig til å flytte på meg.
Jeg håper at dette blir mitt siste utblåsing om et system som jeg føler har sviktet så totalt.
23 dager igjen til avreise til fjellet og jeg klorer meg fortsatt fast.
Jeg leser dine siste innlegg. Jeg gjenkjenner dette med å bli tilbudt nettopp det samme som man har praktisert selv, så altfor lenge. Det er som om følelsesterapi, som jeg oppfattet at jeg selv trengte, og sikkert andre også, er nesten fraværende.
SvarSlettTror dette handler både om systemenes begrensninger, bl.a. økonomisk, og manglende kompetanse. Sukk.
Jeg sender deg de varmeste tanker, og en klem -
Takk og synd at du gjenkjenner, fordi det betyr at du har båret/bærer på en legnende smerte
SlettJeg har vært der ja, at jeg trengte noen som tok imot det jeg ikke tålte selv. Jeg vet hva og hvor mye det har betydd for meg. Og for å si det sånn, det var ikke noen fra det offentlige helsevesenet som hjalp meg i den fasen nei.
SlettDet er fortvilet at mange mennesker blir møtt med noe helt annet enn det de trenger. Jeg ønsker meg en større systemendring i "vesenet".
Jeg har nevnt det før, men jeg vil nevne det igjen, med store bokstaver, fordi jeg vet at kompetansen på traumer er stor.
SvarSlettMODUM BAD.
Jeg vet, men etter og ha vært på forvern, kommet på den berømte ventelista, for så og stå der et år.
SvarSlettEtter det året så kommer det et brev i postkassa om at jeg er tatt av ventelista etter samråd med min behandler.
Problemer var at de aldri snakket med min behandler og det visste de.
Jeg var for ustabil, eller syk til at jeg kunne nyttiggjøre meg deres tilbud.
Det er mye mulig at der er flinke med traumer, men for meg så virker det som de velger ut pasienter som de tror de kan få gode resultater med, og ikke med de som trenger det mest.
Detter er kun min personlige mening
De velger ut pasienter som de tror kan ha utbytte av et opphold. Det er dessverre ikke sånn at det tilbudet de har er den riktige hjelpen for alle. Det er derfor det er vurderingsopphold først. Og selvsagt må man være motivert, og ønske å jobbe med problemene. Men er du på et annet, eller samme ståsted nå, som den gangen det ble henvist tidligere? Situasjoner kan jo endre seg..
SvarSlettJeg var på et vurderingsopphold og ble satt på venteliste etter det oppholdet.
SlettDet jeg reagerer på med Modum er at de ikke snakket med meg eller min behandler før de besluttet og ta meg av ventelista.
Nå har jeg ingen kontakt med det psykiske helsevesenet og slik situasjonen er så har jeg heller ingen tro på at de kan hjelpe meg.
Jeg fikk et dårlig inntrykk av Modum på den måten de håndterte den saken.
Det jeg synes er rart er at Modum skal være best på traumebehandling, men velger bort de som kanskje trenger det mest.
Rart at det ble sånn for din del, fordi vi i min gruppe fikk svar allerede den siste dagen på vurderingsoppholdet om vi fikk plass eller ei. Trodde det var sånn for de fleste som er inne på vurdering jeg da. Men, så lenge du ikke har kontakt med helsevesenet lengre, så er jo muligheten ikke tilstede likevel da. MEN, en lege kan vel også henvise tror jeg..
SvarSlettJeg tror kanskje det er lettere for avdeling for sf, men jeg vet ikke.
SlettJeg mista veldig troa på Modum etter dette, så tviler på at jeg søker meg dit.
Et av kriteriene deres er jo også at en skal ha behandler på utsiden og det har jeg ikke lenger.