Endelig et øyeblikk med lykke

Det har vært lenge siden jeg kunne skrive det, og hvem er det som gir meg det øyeblikket.
Det er jo selvfølgelig hesten min, vi var på kurs i dag.
Når jeg sto opp så hadde jeg overhodet ikke lyst, angsten reiv og slet i meg, og tankene om at jeg ikke fikk til noe var enorme, men jeg beit tenna sammen og møtte heldigvis opp.
Det er heldigvis en flink instruktør både for hester og ryttere.
I dag opplevde jeg at hesten min faktisk kan gå sakte skritt og ikke minst sakte tølt, både på volte og på firkantsporet.
At værgudene ikke var på vår side spilte ingen rolle, jeg fikk en liten følelse av mestring og akkurat det trengte jeg nå