Liten og redd

Liten og redd

Hvis du hadde sett meg

den gangen jeg satt i hjørnet

liten og redd

redd for de som skulle beskytte meg

Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg

den gangen jeg satt i sykehussengen

liten og redd

redd for de som skulle hjelpe meg

Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg

den gangen jeg satt i kjelleren

for noe galt jeg hadde gjort

men ikke visste hva var

liten og redd i mørket

Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg

den gangen i kjelleren

liten og redd

for en som sto meg nær

Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg

den kvelden jeg ringte

liten og redd

Hadde du hørt meg da?

Hvis du hadde sett meg

de nettene

liten og redd

Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg

den natta jeg tok min første overdose

liten og redd

Hadde du hjulpet meg da?

Hvis du hadde sett meg

de nettene jeg gikk gatelangs

liten og redd

Hadde du sett meg da?

Det var noen som så, men de gjorde ingenting

Det var noen som tok telefonen, men hun gjorde ingenting

Det var noen som pumpet meg, men de gjorde ingenting

Så jeg spør deg,, hvorfor skal jeg nå tro på at du ville ha hjulpet  meg?

For når minnene kommer

så blir jeg igjen

liten og redd

Med ingen tro på at noen vil hjelpe meg.

Dessverre så begynner jeg å miste håpet om å få den hjelpen jeg trenger, dette diktet skrev jeg i 2010/2011, og jeg har bedt om hjelp.

Jeg dro ned og leverte et brev til psykologen i dag, jeg var der tidlig før klokka ni.

På slutten av brevet så ber jeg om at han ringer meg etter han har lest og tenkt over det jeg skriver.

Han ringte ikke i dag, men det kan jo være at han leser og tenker, eller at han føler at jeg er en pain in the ass som ber noe jeg ikke kan få.

Nei jeg ber ikke om noe i det brevet, jeg bare forteller om min opplevelse av siste time, hvor han sier at det han kan hjelpe meg med er distraksjoner, og er det noe jeg kan så er det distraksjoner, problemet er at de er i ferd med å slite meg ut.

Håpet mitt er at jeg skal klare å komme meg til fjells, men selv det håpet begynner å bli tynnslitt.

For å være brutalt ærlig så er det livet mitt det handler om, men det er visst ikke så nøye i det psykiske helsevesenet, for der er det regler som er viktig og ikke menneskene.