Jeg begynner å se en ende på pakketunnelen, og det er hvertfall bra. Nå er er det bare å ta seg sammen og få vasket leiligheten før jeg drar.
I dag skal jeg ta årets hårklipp, det er bare noe jeg gjør en gang i året.
Jeg liker ikke at noen tar i håret mitt, jeg vet ikke om jeg er hårsår eller om det er noe annet, men håret må klippes.
Jeg var på besøk på lørdag og hadde det hyggelig, men ja det er alltid et men.
Det går greit så lenge jeg tar meg sammen, passer på hva jeg sier osv, men det koster så utrolig mye krefter og ha på maska.
Nå blir det hvertfall noen uker uten "krav"
Det blir en litt rar sommer også, for det er første sommeren uten noen dager sammen med hun som var min beste venninne.
Det vennskapet gikk tapt i høst når alt skjedde på en gang, og nå lar det seg nok ikke reparere igjen, det har gått for lang tid.
Kroppen prøver desperat og si i fra om dagen,"vi" har det ikke bra, psoriasisen blomstrer, leddene verker, nakken og skuldrene er et kapittel for seg seg selv.
Nå er jeg heldigvis i den situasjonen at det er svært få som spør om hvordan jeg har det.
Om noen dager så kan jeg kanskje senke skuldrene litt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar