Har det noe å gjøre med at han er mann, eller er det bare en unnskyldning for og ikke gå dit.
Jeg kan bruke det at han er mann som en unnskyldning og det ville sikkert blitt godtatt, men det er ikke hele sannheten, det er en del men ikke hele.
Sannheten er at han er et menneske, og mennesker "dømmer".
Hva er jeg redd for? at han skal bagatellisere eller det motsatte. Jeg er til tider ganske flink til å bagatellisere selv, og når andre gjør det med min historie så er jeg enig at det var ikke så ille.
Det gikk jo bra, jeg overlevde.
Problemet mitt er at jeg ikke bare vil overleve, jeg vil leve, og det er 2 vidt forskjellige ting.
Det er greit og forholde seg til kortversjonen, men den gir bare et svakt omriss av hva som var, ikke hva som skjedde.
Jeg har merket at den "sinte" har vært framme, det ligger tapetkniver og barberblad på de mest utenkelige steder i leiligheten,
Jeg finner de i lommer på klær, blant matvarer osv. men jeg har ingen sår.
Det kan være flere grunner til at den sinte er så langt framme nå.
Oppreisning-saken burde nærme seg en avslutning forhåpentligvis svar i mars, ny psykolog.
I tillegg så holdt jeg ikke avtalen om å avslutte livet på den datoen vi ble enige om.
Det er ikke lett å være flere enn 1 og dette diktet sier vel noe om akkurat det. I dette diktet tror jeg at jeg skriver om den sinte. Det er hun jeg er mest redd for, men samtidig så har hun mye og være sint over.
Hun er meg og jeg er henne
Hun er meg og jeg er henne
Der jeg så håp, så hun tomhet
Der jeg så glede så hun kulde
Der jeg var sint, var hun triumferende
Der jeg var trist, var hun hånlig,
Der jeg var sår, var hun likegyldig
Hun er meg og jeg er henne
Skrevet på sykehuset våren 2006
etter igjen en selvskadingsepisode
Et veldig godt spørsmål - hva er man redd for?
SvarSlettDen sinte har sikkert behov for å være sint, som du skriver. Kan psykologen din ta imot noe av det sinnet tror du? Som det kanskje ikke har vært plass for, i fortiden?
Bare noen tanker fra meg -
Den sinte er sint på meg fordi jeg gjemte meg og hun måtte stå i det alene.
SvarSlettDet er hun som har de fleste minnene, og dessverre så viser hun de til meg. Det er det jeg kaller marerittene.
Den sinte delen viser veldig sjelden sinne ovenfor andre mennesker.
Da er det vel ikke så lett nei. Og hemmeligheter som skal forbli hemmeligheter, kanskje, tenker jeg som ikke vet.
SlettGjenkjenner forresten dette med bagatellisering. Jeg er nok blitt flinkere, men ennå kan jeg merke hvordan jeg har en tendens til å redusere smerten min, det jeg strever med. Og ja, jeg vet hvor den innstillingen kommer fra. Men jeg prøver å endre, forsøke å si det som det er, og tåle det. Det tar tid.
Her skal det skjules og ikke vises.
SlettDet og endre det tar tid, og noen ganger så alt for lang tid
Det er du, som sitter med svarene for deg, men her kommer likevel noen tanker fra meg.
SvarSlettKan det være, at den sinte delen av deg, ønsker større oppmerksomhet, og du trenger andre måter å snakke med den sinte delen på? Tenker på den indre dialogen man kan ha med seg selv.
For noen av oss er sinne skummelt, og en trenger tid og refleksjoner til å bli kjent med sitt eget sinne.Hva sinnet er, og hva man bærer på.
Kanskje trenger du tid på å kjenne på romslighet i forhold til deg selv, og den du er, og alle dine sider?
Noen strøtanker fra meg.
Jeg er redd for å bli sint, det var nemlig ikke lov når jeg var liten.
SvarSlettJeg trosset det og ting hendte, så redselen er der pga det.
Jeg forstår.
Slett