Fra jeg var 7 år gammel og begynte på skolen har jeg alltid følt meg anderledes enn andre og da ikke på en god måte.
Det var da jeg oppdaget at alle barn bodde ikke på barnehjem, men hjemme hos sine foreldre.
Samfunnet er dessverre inndelt i usynlige og synlige hierarkier, og det begynner allerede i barnehagen.
Selv på barnehjemmet var det hierarki. De som hadde familie som brydde seg var øverst på stigen, sånne som meg som ikke hadde noen var nederst.
Når en kom i fosterhjem så var man igjen anderledes fra alle de andre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk spørsmål fra andre om jeg ikke var glad for å ha kommet dit, fordi jeg var hos var jo så snille.
10 år på barnehjem fra jeg var 18 måneder til jeg var 12 år, da ble jeg hivd inn i et fosterhjem, slik føltes det hvertfall.
Det eneste hjemmet jeg kjente til var barnehjemmet, og der ble jeg kastet ut fordi jeg var så vanskelig.
Jeg ble kastet ut av det første fosterhjemmet før det var gått et år fordi jeg var så vanskelig.
Jeg visste ikke om kodene i et vanlig hjem, jeg kunne de ikke for jeg hadde aldri lært de, så selvfølgelig ble det problemer.
I tillegg var jeg en guttejente ikke en som likte å pynte seg i kjoler og annet fjas.
Jeg var ikke den de trodde de fikk, og det er vel der det ligger.
Det og ikke føle seg bra nok ligger i meg som en kappe jeg aldri vil bli kvitt
Jeg var ikke bra eller snill nok for barnehjemmet, jeg var ikke snill eller bra nok for fosterhjemmet.
Det å sitte å høre på andre fortelle om familie, venner får meg alltid til å føle meg anderledes, det er kun blant dyr jeg føler at jeg noen ganger er bra nok
Det er jo ikke rart at du ikke visste hvordan du skulle forholde deg, når du aldri erfarte det.
SvarSlettBra at du føler deg vel sammen med dyr, det er mange som føler det sånn, og dyr gir jo noe helt eget.
Takk dyr er ærlige
SvarSlettÅ spørre et barn, om hun ikke er glad for, at hun har kommet til snille mennesker, er helt tragisk.
SvarSlettNei, enkelte kaster vettet ut med vaskevannet, og det ser man desverre med jevne mellomrom.
Fattig trøst, men du er ikke alene om å kjenne deg anderledes. Jeg har heller ikke de helt vanlige referansepunktene med meg fra oppvekst og tidlig ungdom, og ja, innimellom kjenner jeg meg anderledes.
Dyr er fine, de spør ikke hvor man kommer fra.
God helg til deg.
Klem
Takk Bibbi, det er sant dyr spør ikke, de bare er tilstede med hele seg, og de gir totalt blaffen i om du er kong Salomo eller Jørgen Hattemaker
SvarSlettJeg har ikke svar på spørsmålet ditt, men kan si som Bibbi, du er ikke alene om å føle deg annerledes, selv om det er fattig trøst ja. Jeg kjenner meg igjen ja.
SvarSlettHøres om som du har funnet et av dine gode steder, med dyr.
På en måte så gjør det meg vondt at andre kan kjenne seg igjen.
SvarSlettJa dyr har alltid vært en trøst
Hm, jeg kan fortelle deg at jeg har bearbeidet mye av dette, på min måte. Med kommentaren min mente jeg nok mest å si at jeg leser og kan forstå, på min måte.
SlettJeg skulle vel egentlig ønske at ingen kunne forstå, for forstår de så betyr det at de også har hatt et tøffere liv enn andre.Jeg ønsker ikke min verste fiende de opplevelsene jeg har hatt.
SlettJeg er glad for at du har fått lov til å bearbeide, hos meg så har jeg hele tiden følelsen av at det kun er stabilisering som gjelder.
Heisann. Takk for at du deler.. Jeg var også annerledes, og bodde hos bestemor siden mine foreldre ikke kunne ta seg av meg. Sterkt og lese.. Forjævlig at det skal være sånn :( Ikke føl deg annerledes, det finnes flere.. Klem til deg fra Meg/aggis.wordpress.com.. <3 <3 <3
SvarSlett