lørdag 23. februar 2013

Medisiner/selvmedisinering og psykisk lidelse

Det er nok mange som selvmedisinerer både med alkohol,forbudte og foreskrevne midler.
Som barn av alkoholmisbrukere så måtte jeg ta et valg når jeg fikk egne barn.
Mitt valg var og ikke drikke med barn tilstede, og siden jeg stort sett hadde barna alene så ble det veldig lite alkohol på meg.
Forbudte stoffer har jeg alltid skygget unna av samme grunn.
Jeg er ikke avholds menneske, men i dårlige perioder så velger jeg og IKKE drikke alkohol
Før det smalt i 2004 så hadde jeg et svært ensidig syn på dette med misbruk, min holdning var dette hadde de valgt selv.
Etter noen år med denne lidelsen så har jeg skjønt at mange selvmedisinerer og jeg kan noen ganger forstå at de gjør det.
Det er noen ganger jeg gjerne skulle gjort nesten alt for å slippe unna marerittene som kommer som kastet på meg når jeg minst aner det.
Hva med foreskrevne medisiner, er jeg like skeptisk der?
Svaret er vel ja, selv om jeg der bruker noe, men i dårlige perioder så blir det også trappet ned til et absolutt minimum eller til ingenting.
Problemet er at de virker, jeg er mer her og nå, klarer å stå i ting, får til å gjøre ting, og ikke minst noen av marerittene blir tålbare.
En del av meg vil jo absolutt ikke ta disse "snill pike pillene
Jeg har aldri gått utover foreskrevet dose uten om de gangene jeg tar en OD med hensikt i å dø stort sett så tar jeg veldig mye mindre enn det jeg faktisk står på fast,det er veldig sjelden at jeg bruker max av det jeg kan
Min opplevelser av medisinene er at de aldri gitt meg noen rusfølelse, men de kan gi meg mestring i hverdagslivet.
Medisinene kan gjøre at jeg tør å møte verden igjen, jeg tør å kjenne på følelsene mine uten å frike helt ut, med alvorlig selvskading osv.
Noen er veldig i mot medisiner andre igjen litt liberale, kanskje for liberale.
Men skal jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker medisiner.,
Jeg håper en dag at jeg kommer dit hvor jeg ikke vil være like redd for min egen historie og følelser, når den dagen kommer så trenger jeg nok ikke medisiner.

6 kommentarer:

  1. Godt skrevet om selvmedisinering.
    Skepsis er sunt, tenker jeg, men ikke skyldfølelse.
    Jeg har skrevet lite om medisinbruk på bloggen min. Har ikke visst helt hvordan og hva jeg skal skrive, og redsel for, at ting kan misforstås.
    Min erfaring med medisiner ligner delvis på din, og ja, jeg har hatt nytte av medisiner. Det har tatt ned noe av de tyngste følelsene, og enkle hverdagslige ting, ble lettere å takle.
    Man skal ikke ha dårlig samvittighet når man tar medisiner. For noen av oss gir den kanskje en livsforlengelse, og lengselen mot livets slutt opphører.
    Bibbi

    SvarSlett
  2. Takk for et meget bra og gjennomtenkt svar.
    Det er noe med at for noen så er medisiner faktisk livsforlengende.
    Ting kan fort misforståes, det er grunnen til at jeg ikke skriver hva slags medisiner jeg går på.
    Jeg tenker at det bør ikke være enten eller når det gjelder medisiner.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det bør ikke være et enten eller, det er jeg enig med deg i.
      Når jeg leser på nettet, ser jeg det av flere ønskes, medisinfrie tilbud,og dette vil være det rette for noen.
      Vi brukere av psykisk helsevern er ulike, og slik vil det alltid være.

      Slett
    2. Medisinfrie tilbud er jeg absolutt for, men da må de som skal hjelpe pasientene være villig til å lytte til historiene som blir fortalt.
      De må også tåle å stå i de stormene som kommer når historiene blir fortalt kanskje for første gang.
      De som skal hjelpe må tåle, sorg, sinne skam og alle de andre følelsene som vil dukke opp, som skremmende troll fra eske

      Slett
  3. Medisiner er som krykker, man trenger dem i en viss periode, fram til man klarer å opprettholde seg uten av de trenger å være til hjelp. (Noen må selvsagt gå på ulike medisiner hele livet, men nå mener jeg oss som sliter med å holde ut visse ting). Jeg har alltid vært i mot medisiner, for jeg ville aldri gå på noe over lengre tid, som kroppen avhengig på noen måte. Men i 2009 foreslo legen min at jeg kunne prøve anti depressiva, og om det ikke fungerte, så kunne jeg kutte dem ut. Jeg har gått på medisiner siden den gang, står ikke på anti depressiva lengre, for de gjorde meg verre, men går nå på stemningsstabiliserende, og de fungerer på en sånn måte at jeg hvertfall også fungere i hverdagen. Tenkt tanken på å kutte dem ut ganske mange ganger, men vet ikke om det er rett tid å gjøre det på ennå..

    SvarSlett
  4. Medisiner er krykker eller et hjelpemiddel, noen må bruke de over lengre periode, kanskje resten av livet.
    Jeg var også veldig i mot medisiner og er det vel forsåvidt ennå.
    Jeg har innsett at for noen er medisiner alternativet til en for tidlig død, og da er kanskje valget enkelt

    SvarSlett