Jeg trodde jeg ville dø, men det jeg ville var å leve

Livet er sprøtt, for nøyaktig en uke siden så satt jeg med skuldrene godt oppunder ørene og gruet meg for å reise til Lillehammer.
I dag omtrent på samme klokkeslett så sitter jeg og gleder meg til min første ridetur på min nye hest.
Livet tar noen merkelige svinger innimellom.
Det er ikke lenger enn en måned siden jeg hadde bestemt meg for en dato hvor jeg ville avslutte alt.
Når jeg bestemmer meg for noe sånt så går jeg ofte gjennom hva som har fått meg til å føle meg bedre før osv, finnes det en minste mulighet for at jeg vil få det bra igjen.
De fleste som tror de vil avslutte livet sitt går nok gjennom mange av de tankene som jeg gjorde, det er derfor jeg alltid har satt en dato.
Jeg tror de fleste mennesker ønsker å leve, men innimellom så blir det for vanskelig og så mørkt at de ser ingen mulighet for å klare det.
Jeg trodde jeg ville dø, men det jeg ville var egentlig å leve.
Livet er fortsatt ikke så lett, marerittene er der fortsatt, men nå har jeg et lite lyspunkt. Jeg kan bare se ut av stuevinduet mitt så ser jeg den lille røde hesten, med verdens mildeste blikk.
Han bryr seg ikke om min fortid, arr eller psykiske lidelse, for han er jeg bare et menneske på lik linje med andre og etterhvert vil vi bli kjent med hverandres styrker og svakheter, og kanskje til slutt stole på hverandre
Han vil få meg til å se utover og ikke innover hvertfall noen få timer hver dag, og kanskje de timene vil bli flere.
En dag så vil jeg kanskje være mer i denne verden enn i marerittenes.
Jeg er på en ny vei og det føles skremmende, men også spennende,