Hvor lenge må jeg vente?

Februar er straks over, og ingen brev fra fylket i postkassa.
Jeg ringte de jo i høst og spurte, februar kanskje, men mest sannsynlig i mars var svaret da. Det er lenge å gå og vente på et svar.
Samtidig så vil jeg ikke ha svaret, for jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere. Det tok så utrolig mye krefter å skrive den søknaden om oppreisning, at det skulle ta så mye krefter å vente på svaret hadde jeg kanskje ikke trodd.
Når det gjelder søknaden om billighetserstatning fra staten så regner jeg med et nei, så der er jeg ikke så redd.
Saksbehandlingen i staten fikk jeg beskjed om var 18 måneder, fra fylket ble jeg forespeilet 10 måneder, nå har det snart gått  15 måneder og fortsatt ikke svar.
Angsten for postkassa har igjen økt, jeg er en av de som blir letta når det bare ligger en regning, men samtidig så må jeg da fortsatt gå å vente.
Dette er en av de tingen som gjør meg ustabil, søvnen blir dårligere og dårligere og truslene fra den sinte blir bare mer konkrete.
Jeg prøver å holde fast i de fine øyeblikkene jeg har med min lille fine røde islandshest, men innimellom så glipper det, og jeg ligger igjen godt gjemt under pleddet, redd for verden og meg selv.
Uansett så prøver jeg å finne på ting som jeg vet gjør meg bra, jeg kjøpte meg jo ny hest og han gir bare glede.
Jeg har funnet et sted på fjellet som jeg skal være i sommer, fra 1/6-1/9, turen i fjor gjorde meg utrolig godt.
Det var antageligvis den som gjorde at jeg faktisk klarte meg gjennom den tunge tiden som har vært.
Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og satse på at det går greit å få svar.
Uansett så har jeg sommeren med fjellet som venter på meg