mandag 22. april 2013

22/4 2013

Jeg postla søknaden 14/12 2011 så det har tatt sin tid før den ble behandlet, i dag skal den opp i utvalget.
I det utvalget sitter det noen fremmede mennesker som skal avgjøre om jeg fortjener en unnskyldning.
De skal lese min egenerklæring som overhodet ikke er fullstendig, jeg hadde ikke ordene og jeg har de fortsatt ikke.
Hvordan skal jeg klare å sette ord på alt det som skjedde, hvordan skal jeg kunne vite hva som var normalt og ikke normalt i min barndom.
Det var mitt liv den gangen og for meg var mye av det helt normalt.
I dag sitter jeg igjen med angsten, skammen over det som skjedde.
Skammen burde kanskje noen andre tatt seg av, men den sitter i min kropp og i mitt hode.
Gårsdagen ble stort sett tilbrakt i senga godt gjemt under dyna for skammen var for stor til å møte verden.
For veldig mange år siden var det også noen mennesker som bestemte, den gangen var som var best for meg.
Den bestemmelsen reddet i praksis det fysiske livet mitt, men det knuste en sjel, så jeg vet ikke hva er et menneske med en knust sjel?
Jeg skulle ønske de ikke hadde "reddet" meg den gangen og bare latt meg være en av de barna som døde av grov omsorgssvikt.
Når jeg ber om hjelp for så og bli avist at fødselsdato er viktigere enn trygghet så føler jeg på nytt at sånne som meg er like viktige som andre mennesker.
Jeg ble krenket så mange ganger som barn og ungdom for så og bli krenket på nytt i psykiatrien at jeg nekter å la meg krenke på nytt.
Siden jeg nekter det eller er så redd for og bli krenket det så finnes det ikke noe tilbud til en sånn som meg.
Jeg er igjen den vanskelige jenta, men som nå har blitt voksen mot alle odds, men denne gangen klarer jeg forhåpentligvis å si nei til noe som kan føre til nye krenkelser.
Kommer du først innenfor en avdeling i psykiatrien så har du som pasient ingenting du skulle ha sagt.
Alt du sier eller gjør blir brukt mot deg fordi du er syk.
Jeg har sagt mange ganger at det de ser på som "sykt" er kanskje det som er det friskeste i meg.
Hvis jeg hadde sagt ja og amen til alt de hadde foreslått så hadde jeg i dag hatt en medisinliste som var full av anti-psykotiske og antidepressive tabletter som ikke hadde hatt noen virkning.
Den eneste virkningen de kanskje hadde hatt var at jeg kanskje ikke hadde klart å si nei, at jeg kanskje hadde latt meg krenke på nytt.
Jeg bare undres på når de skal begynne å lytte og se mennesket bak psykdommene så hadde det kanskje ikke vært så mange re-innleggelser i psykiatrien

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar