Når skal jeg tørre og når er det riktig og sette foten ned

Det er 2 spørsmål på 2 vidt forskjellige ting.
Når skal jeg tørre å lese begrunnelsen for oppreisningen, kanskje det ikke er så viktig å lese den.
Akkurat nå så orker jeg ikke å forholde meg til det, for jeg er redd jeg vil gå i stykker, og jeg vil så gjerne dra til fjells slik jeg har planlagt, og det går ikke hvis jeg går i stykker.
Nå kan ikke mennesker fysisk gå i stykker pga et innhold i et brev eller pga følelser, men man kan gå i stykker på innsiden.
Bloggen min heter jo knust sjel, og den er knust så mange ganger at jeg føler jeg mangler biter.
Jeg tror ikke jeg tåler at den knuses en gang til, for da forsvinner jeg på den ene eller andre måten, og jeg kan ikke det nå.
Jeg trenger den roen som fjellet ga meg i fjor og som jeg håper jeg kan få igjen.
Jeg fikk jo medhold, så hvorfor er jeg ikke fornøyd og happy og alt det der?
Det og ha fått medhold har pirket borti noen betente sår, og da snakker vi om betente sår.
Hadde det vært fysiske sår så hadde de blitt behandlet kanskje både med kirurgi, penicillin og ikke minst omsorg
Disse usynlige sårene har knapt nok fått en plasterlapp, og siden de er usynlige for alle så finne de vel ikke da, og jeg har jo fått et plaster det burde jeg vel være fornøyd med.
Det andre spørsmålet mitt er når er det riktig å sette foten ned?
Hva mener jeg med det? setter jeg foten ned og sier NEI uten og tenke meg om, ja noen ganger, men andre ganger så har jeg faktisk tenkt nøye over det og ikke bare en gang men flere.
Jeg gjør det fordi jeg er så lett føler meg "krenket" eller fordi jeg er redd for å bli krenket på nytt.
Jeg har noen ganger blitt spurt hva med hjemmetjenesten kan ikke de hjelpe deg?.
Jeg nekter jeg vil ikke ha hjelpere i mitt private hjem, jeg vil ikke risikere å bli krenket på nytt i mitt hjem.
Mitt hjem er min lille trygge hule. Den skal ikke invaderes av såkalte hjelpere med gode hensikter.
Jeg vet nemlig at andres gode hensikter ikke alltid er gode for meg, og jeg vet også at andres uvitenhet om min lidelse kan føre til at jeg på nytt blir krenket.
Som pasient i psykiatrien så må du ofte forklare dine NEI, og selv om du har gode argumenter så er det ikke sikkert at de blir hørt., du må jo skjønne at de har de beste hensikter.