Dagene etter brevet kom

Det burde vel ha sunket inn nå, men jeg orker ikke å forholde meg til innholdet.

Jeg har dog klart å sende inn det brevet som sier at jeg tar i mot oppreisningen mot og ikke gå til sak mot gjeldende kommune for samme hendelser.

Det er merkelig for når jeg begynte på denne prosessen for 4 år siden så trodde jeg at det var veien til å godta min egen historie.

Det er på en måte at hver gang jeg har prøvd noe som kan være bra for meg, så må jeg kjempe for å få den hjelpen jeg trengte/trenger, og noen ganger fikk jeg den, men ofte har jeg ikke fått den hjelpen jeg trengte.

Noen ganger så blir en del av meg så sint at den setter seg ned og forfatter brev eller mail og sier klart i fra om hva en del av meg mener om dette systemet.

Jeg skrev jo en ny mail til ahus på torsdagen hvor jeg faktisk krevde en tilbakemelding på at den var mottatt og lest. Jeg la også ved den mailen jeg skrev i januar.

I går fikk jeg faktisk svar fra direktøren ved divisjon psykisk helse om at han hadde lest og sendt saken videre.

Han skrev at han skulle purre på de og be de sende meg et skriftlig svar.

Det svaret blir vel bare et svadasvar hvor de mest sannsynlig forklarer hvorfor det er sånn og sånn er det bare.

Hvorfor skriver jeg da når jeg egentlig har gitt opp.

Jeg tror vel at alle mennesker ønsker å leve og det gjør vel kanskje jeg også, men å leve og overleve det er 2 vidt forskjellige ting.

Tidligere når jeg har satt en dato så har jeg hele tiden jobbet for å finne andre muligheter, se om det går an å finne en måte og overleve litt til på.

Denne gangen føles det anderledes ut, jeg føler meg tappet for krefter til å kjempe i mot.

Det og ha satt en dato gjør at jeg kan slappe av, jeg kommer meg på fjellet i sommer, jeg skal ha en fin sommer.

For noen som leser vil dette virke både merkelig bisart osv, men jeg har kommet dit hvor jeg føler meg like usynlig og verdiløs som da jeg var barn. 

Fremmed

Jeg var fremmed som barn, og tilhørte ingen, jeg så ingen, og ingen så meg

Jeg var fremmed som ungdom og tilhørte ingen men noen så meg, men jeg så ikke de, for jeg ønsket ikke å se de.

Jeg var fremmed som ung voksen, og tilhørte ingen, for jeg ønsket ikke lenger å tilhøre noen.

Jeg er fortsatt fremmed i denne verden hvor ingen helt kan se meg, for jeg ønsker ikke lenger å bli sett, eller være en del av denne verden.. 

Dette diktet skrev jeg i 2006 men det gjelder dessverre også i dag.

Jeg føler meg fortsatt som en fremmed og ikke minst usynlig og ikke verdt å hjelpe.

Noen ganger så gjør det vondt å lese andres blogger om den hjelpen de får/fikk til å håndtere de sår som andre påførte de.

Noen vil kanskje misforstå akkurat dette utsagnet, men misforstå meg rett.

Jeg unner alle den hjelpen de kan få, jeg skulle bare ønske at jeg også kunne fått den.

Ja jeg fikk en ny psykolog og han prøvde, men uten det sikkerhetsnettet som jeg trenger så tør jeg faktisk ikke å fortsette.

Ja så jeg gleder meg å dra til fjellet hvor jeg kan være usynlig eller den sære kjerringa som søker ensomheten.

Et sted hvor ingen kjenner til meg og min historie, et sted hvor alle i meg kan være tryggere fordi det ikke så mange triggere som kan utløse mareritt.