Å høre på andre for så og tenke seg om

Det og høre på andres råd når en har bestemt seg for noe, det er IKKE lett.
De få menneskene jeg har kontakt med synes det ikke er lurt av meg og avslutte hos psykologen.
Jeg bare lurer på inn i granskogen hva jeg eventuelt skal snakke med han om og med.
Jeg tør ikke gå inn på de vanskelige tingene, og det tror jeg kanskje ikke han vil heller uten sikkerhetsnett eller kriseplan som han velger og kalle det.
Han har jo ikke avsluttet meg helt, men ville vente for så og ringe til uka.
Jeg skjønner de andres argumentasjon godt, det er i grunnen det som kan være mitt problem.
Jeg kan fint se flere sider av en sak, men det gjør det ikke lettere.
Hvis det finnes noe som kan karakteriseres som en vanskelig pasient, så kommer jeg i den kategorien uten tvil.
Jeg stiller spørsmål og jeg stiller krav, ofte så er det vel spørsmålene mine som skal skape de største problemene.
Jeg har noen ganger sagt at jeg tar gjerne i mot gode råd for så og tenke over dem, finner jeg de gode og nyttige så bruker jeg de.
Det jeg er mest redd for er å få et lite håp for så og få det knust igjen.
Jeg lar meg ikke imponere hverken av overleger eller psykologspesialister lange og flotte utdanning som tror de vet best og kan alt..
Jeg driter i om jeg er spydig i en mail til direktøren for divisjon helse.
Det jeg ikke blåser i er mennesker som faktisk bryr seg uansett hva slags utdanning de har.
Jeg er mer villig til å tenke på hva de sier enn hva en overlege som overhodet ikke kjenner meg og som aldri har snakket med meg sier og mener.
En sånn fyr kan jeg eller en annen i meg fint sette på plass.
Problemet eller utfordringen med denne psykologen er veldig opptatt av distraksjoner, distraksjoner er noe jeg kan, noen av de er gode, andre mindre gode.
Jeg har brukt distraksjoner gjennom hele livet i mer eller mindre grad og dessverre så virker de bare i korte perioder, for det er ikke alle i meg som lar seg distrahere.
Tankene mine går litt på er hvis det er det som er behandlingen så vet jeg ikke helt hvor god den er, for det blir igjen og bare overleve i mitt hode.
Det jeg vil og ØNSKER er å kunne leve med historien min ikke bare overleve, og da hjelper det ikke bare med distraksjoner.
Problemet er at når de som skal hjelpe blir redde for mine reaksjoner, så øker det min skam.
Så da blir det sånn at jeg prøver så godt jeg kan å skjule mine følelser og reaksjoner for å unngå deres reaksjoner.
Hva jeg gjør når psykologen ringer vet jeg fortsatt ikke.
Det hender jeg får lyst til å gå til avisen med hvordan et rigid regelsystem skremmer vettet av pasienter slik at de ikke tør å ta i mot behandling.