Kladd, ja det ligger mange slik og venter enten på og bli publisert eller på og bli slettet.
Noen er for brutalt ærlige til at jeg kan publisere de, andre igjen er vel kanskje i en annen kategori.
Akkurat nå føler jeg vel at jeg bare klorer meg fast, jeg må holde ut til jeg kommer til fjells.
Kanskje jeg får puste litt, jeg vet ikke.
Det jeg vet er at jeg skal dit og være der i 3 måneder.
Det jeg kjenner på er oppgittheten over et system som er så firkanta at det faktisk kan koste mennesker livet.
Psykiatrien er vel egentlig til for å hjelpe mennesker, ikke til for å gjøre de mer utrygge.
Jeg traff på en i dag som var i det gamle teamet mitt, vi snakket litt sammen, hun rister på hodet og lurer på hvor fornuften er.
Det er vel en ting det er mangelvare av i psykiatrien og det er fornuft og ikke minst lytte til pasienten.
I 2009 skrev jeg et brev til hun som var min behandler den gangen om hva jeg trengte, da ble jeg også avist med at jeg var for krevende eller som de sa jeg trengte mer hjelp enn de kunne gi på den avdelingen, så resultatet var ingenting.
Nå blir jeg avist pga min fødselsdato og dessverre så er mine erfaringer med diverse avdelinger så dårlige at jeg tør ikke å prøve en ny avdeling hvor ingen kjenner meg.
Det er i grunn en grei måte å avise sånne som meg på, de vet jeg er for redd, de vet jeg trenger trygge mennesker som tåler min smerte.
Det de tilbyr er det stikk motsatte en ukjent avdeling med ingen som kjenner meg og hvor jeg bare blir enda mer redd, så ergo en pasient mindre og forhåpentligvis lever hun lenge nok til at de ikke kan klandres
Det river opp noen sår og bli avist på den måten jeg har blitt det siste året, det fratar meg håpet om at jeg kan få det OK.
Jeg tror ikke jeg klarer det alene eller med 45 minutter såkalt samtale i uka med en fremmed behandler.
Hvorfor i all verden skal jeg stole på han, hun jeg faktisk stolte litt på viste seg og svikte ganske stort.
Hun vil sikkert være uenig i det og det må hun gjerne være.
Ringvirkningen av det som skjedde har fortsatt ikke lagt seg
Jeg var alene som barn og følte meg sviktet som barn.
Jeg føler meg like alene nå og sviktet av et system som faktisk skal hjelpe mennesker, men husk at du skal tåle all den urett som begås mot deg, for det gjøre jo i god hensikt.
Veien til helvete er dessverre brolagt med gode hensikter
Jeg sitter igjen med lignende erfaringer fra terapi, og vet, at skulle det bli tøffe tak igjen, så aner jeg ikke hvor jeg skal henvende meg for å bli hørt. Psykiatrien tar jeg ikke kontakt med igjen, og forhåpentligvis, så rusler livet mitt rolig videre, håper jeg, så jeg ikke trenger det.
SvarSlettDet ligger mye avmakt og ensomhet i og ikke bli forstått, og psykiatrien, slik jeg opplevde den, ble ikke bedre med årene for meg.
Håper du får ladet batteriene, og får gode dager på fjellet i sommer.