I dag kom brevet og jeg har åpnet det alene

I dag kom brevet og jeg har tenkt og åpne det alene.
Jeg var alene  når det skjedde og jeg er alene jeg er så hvorfor skal jeg vente til en jeg overhodet ikke kjenner skal være sammen med meg når jeg åpner det.

Da har jeg åpnet det og jeg fikk medhold mot at jeg ikke går til sak mot plasseringskommunen.
Akkurat som jeg skulle orke å gå gjennom dette en gang til.
Jeg vet ikke en gang hva jeg skal tenke, hvor var den unnskyldningen, den har jeg ikke sett.
Ja det er mye mulig at en sum med penger er en unnskyldning, men jeg trodde jeg skulle få en skriftlig beklagelse, den har jeg ikke fått.
Det er kaos på innsiden, den sinte vil bare rive alle papirer i stykker for henne betyr ikke penger en unnskyldning, hun føler det som en fornærmelse.
Vil det si at jeg var det han sa jeg var når jeg nå får penger for noe som andre gjorde i mot meg.
Noen vil si at det skulle bare mangle at jeg fortjener denne oppreisningen, men hva med alle de innvendige sårene som jeg må skjule gjemme slik at alle tror at NÅ GÅR DET SÅ BRA.
Jeg gjemte meg som barn og jeg gjemmer meg som voksen.
Det er så få som tåler andres smerte og sorg.
Når andre mennesker sier til meg det gjør meg vondt og høre, så tenker jeg ofte at jeg vil ikke at andre skal ha det vondt pga hva jeg opplevde så da holder jeg det for meg selv igjen akkurat som da jeg var barn.
Jeg skrev vel i går at jeg føler at jeg ikke er verdt noe hjelp så det er bare å lukke dette inne så godt det lar seg gjøre.
Bra er det vel ikke, men det er det jeg MÅ, for jeg er ikke verdt noe hjelp.
Pengene vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, gi de bort er en tanke.
Jeg husker hva jeg gjorde når jeg arvet en liten sum fra han som var min far, summen var ikke stor kun 1000 kroner, men jeg hadde regninger som lå og ventet.
Det jeg gjorde da var og gå til et sted i skogen og tente på 10 hundrelapper, selv om det var penger som kunne ha kommet godt med til strømregningen.
Så hvis jeg tar i mot denne såkalte oppreisningen vil jeg da være den horungen, eller hora som han kalte meg ettersom hvilket humør han var i.
Jeg husker før jeg dro på fjellet i fjor at jeg skulle la de små få gråte, men jeg tillot det ikke da, for jeg var ikke klar til å ta i mot eller takle den sorgen og fortvilelsen de bærer på.
Jeg er fortsatt ikke klar til å takle det, for å takle det alene går ikke så det blir å låse det inne.