Hva kan jeg gjøre for deg?

Jeg fikk det spørsmålet i dag, og etter en hard lærdom for noen år tilbake så svarer jeg ingenting.
Det er faktisk ikke noe psykologen kunne gjøre eller kan gjøre som jeg ikke gjør selv.
Det har vært en lang natt med mye tanker og det er godt å komme til en slags enighet med resten av meg.
Jeg avsluttet psykologen, for jeg klarer ikke å se hva han kunne hjelpe meg med.
Jeg vet hva jeg trenger, men det jeg trenger kan jeg ikke få, så og få sånne spørsmål blir for meg veldig meningsløst.
Han snakket om distraksjon osv, er det noe jeg kan så er det vel det, jeg går inn i "rommet" mitt når ting blir for ille.
Jeg driver med håndarbeid når ting bare er for jævlig for da vet jeg hva den venstre hånda gjør.
I dag var jeg ærlig og sa hva denne avisningen fra systemet oppleves som. Den avisningen er som og bli satt tilbake i den røde telefonkiosken hvor det var en dame som sa det var ikke så ille gæli.
Det er det jeg føler at systemet sier til meg nå, det er ikke så ille gæli, følelsene dine betyr ingenting.
I mitt hodet hører jeg at jeg betyr ingenting, trygghet betyr ingenting. følelsene mine betyr ingenting.

Det var ingen som ville se eller høre

Hun var så lett å såre, så lett å svikte

Hun var ingen, hun tilhørte ingen

Det var ingen som ville se eller høre

Det var ingen som kunne forsvare henne

Så hun var lett å såre

Hun tok i mot slagene og sparkene

Det kom ingen lyd eller tårer

Det var ingen som ville se eller høre

Hun bare tok i mot.

Så hun var lett og såre

Hun tok i mot de krevende hendene

Hun var ingen og tilhørte ingen

Så de krevende hendene kunne bare fortsette

Det kom ingen lyd eller tårer.

Det var ingen som ville se eller høre

Hun bare lå der og håpet at det snart skulle ta slutt

Så hun var lett å krenke

Det var ingen som ville se eller høre henne

Skrevet 21.11 2009

Jeg sitter igjen med den samme følelsen det er ingen som vil, orker eller ønsker å se meg, men jeg nekter og la meg krenke igjen