Akkurat nå føler jeg meg like alene som jeg var da det skjedde.
45 minutter pr uke hva hjelper det, nå føler jeg egentlig ikke at det hjelper i det hele tatt.
Jeg tror nok at psykologen har gode hensikter og et genuint ønske om å hjelpe, men det hjelper ikke meg, for jeg er alene resten av uke med alle tankene, marerittene og sorgen.
Jeg burde vel egentlig være vant til å være alene, for det har jeg egentlig alltid vært, selv den gangen jeg var gift så var jeg alene.
Jeg delte ikke mine innerste tanker med han som var min mann, jeg deler ikke mine tanker med han som er psykologen min.
Jeg delte noen av tankene mine med den forrige psykologen, men måten hun avsluttet meg på gjør meg redd for å tørre å dele tanker med andre igjen.
Det var ingen som kunne ta imot sorgen, sinnet mitt som barn og årene gikk uten at jeg klarte å ta tak i det og nå som godt voksen, så det har vokst seg fast som en ondartet kreftsvulst.
Hva er det med meg og min bakgrunn som gjør at de som er profesjonelle hjelpere ikke klarer eller orker min smerte.
Jeg kan skjønne at familien min helst vil slippe og forholde seg til den, derfor forteller jeg svært lite eller ingenting, så de vet egentlig svært lite og det skal de få fortsette med.
Det er ingen pen historie og jeg undres på om den får noen "lykkelig" slutt.
Mitt eneste håp nå er at jeg klarer å distansere meg fra det brevet som kommer om en uke eller 2
Klarer jeg og distansere meg fra innholdet i brevet så kommer jeg meg kanskje til fjells, klarer jeg det ikke så er jeg redd det går til helvete.
Det er bare og ta på maska og si at alt bare går greit, så går det nok greit litt til
Jeg har det bra jeg
Hei, sier du, hvordan går det
Jeg finner maska mi og smiler
Jeg har det bra jeg
Jeg viser deg ikke tårene mine,
Jeg viser deg ikke smerten min
Jeg viser deg masken min og smiler
Jeg har det bra jeg
Masken kan jeg ikke lenger ta av
for tar jeg den av og du ser
Blir jeg redd
Redd for at du skal gå
Redd for at du ikke skal klare smerten min
Redd for at jeg skal la tårene falle
Redd for at jeg skal gå i stykker ennå en gang
Så jeg smiler og sier
Jeg har det bra jeg
Skrevet av Løvetann
Jeg har mange ganger tenkt, hvem skal ta i mot sorgen og smerten, når ikke hjelpeapparatet klarer det en gang?
SvarSlettMitt inntrykk har i ettertid av behandling vært, at traumer kan det offentlige helsevesen alt for lite om, og langt mindre om hvordan det skal møtes.
De burde kanskje lytte mere til dem det gjelder.
Alt godt til deg Løvetann:)
Klem
Takk for svar, ja det offentlige velger vel å kalle det noe annet enn traumer, for da er det vel lettere å avise.
SvarSlettIngen som ikke selv har vært i en lignende situasjon kan forstå, heller ikke behandlere, uansett hvor mye fordypning de har på områdene de behandler pasienter for. Det er de som sliter som sitter med all erfaring. Jeg tror at "lykkelig slutt" er individuelt for hver person som har det vanskelig, for det kommer an på hva man tåler å si seg fornøyd med. For min del kan det å være fornøyd, eller frisk, være å bli symptomfri, mens for noen andre kan det si å være fri for både symptomer og klare å bli kvitt ALT som har med mat/kropp/vekt å gjøre. Mange behandlere sier at det å klare å legge ansvaret der det hører hjemme kan være svaret, for dessverre kan man ikke endre på fortiden. Det er pokker ikke enkelt å bare godta fortiden, fordi den rommer som alt for mye vondt.
SvarSlettØnsker deg en fin lørdag videre :)
Takk for svar laipai, og du har rett de kan ikke forstå for de har ikke vært det.
SlettLykkelig slutt for meg ville være å slippe alle marerittene, skylden og sorgen.