Når fortiden hindrer meg

Fortiden min hindrer meg å leve det livet jeg ønsker å leve, det gir ganske mange følelser å skrive de ordene.
Skammen kommer tydelig fram, hva har jeg og klage over? Jeg bor i et fritt land med gode trygdeytelser osv.
Jeg synes jeg hører noen sier at det er kun du selv som setter de hindringene til å leve det livet du ønsker.
Det er mulig at det er jeg som setter de hindringene i veien, eller bruker de som unnskyldninger til å snylte på samfunnet.
Til de som tror det, jeg skulle gjerne ha jobbet hatt et sosialt liv, for jeg var en gang et ganske sosialt menneske. Jeg kom lett i prat med stort sett de fleste, eller de kom lett i prat med meg. Jeg sa lite om meg selv fordi jeg ville ikke ha spørsmål, så jeg lot andre snakke, og de fleste liker jo og snakke om seg og sitt.
Hvis jeg snakket så var det ofte fag, politikk, nyheter osv jeg snakket om ufarlige ting.
Jeg så på kamper som barna mine spilte, sto på sidelinjen og heiet. Jeg jobbet ved siden av fulltidsstudier som alenemamma til 2 flotte barn, jeg til og med giftet meg og var gift i nesten 10 år.
Jeg var et såkalt vellykket case, ikke hadde jeg blitt rusmisbruker eller kriminell, jeg jobbet og betalte min andel til staten.
Jeg vet ikke hvor mange ganger de siste årene jeg har hørt glem det og gå videre, jeg skulle ønske det var så lett.
Hva er jeg for noe i dag? uføretrygdet så full av angst at mesteparten av dagen går til å gjemme seg under dyna eller teppet.
Det er dager som i dag hvor jeg ikke tør å gå ut til hesten min av redsel for å møte andre mennesker.
Jo hesten er blitt sett til, men det var tidlig på morgenen før andre kom, heldigvis står han på utegang slik at jeg slipper å møkke boks osv.
Han har fri tilgang på for så han har det bra sammen med heste-kompisene sine.
Jeg skulle ønske jeg hadde vært stolt over at jeg overlevde, men sannheten er at jeg skammer meg for at jeg lever.