Jeg skulle ønske

A4

Jeg skulle ønske jeg hadde vært et A4 menneske, men jeg er ikke det

Jeg skulle ønske at moren min hadde vært en A4 mor, en mor som alle andre mødre en mor som elsket barna sine.

Hun elsket ikke barna sine, hun elsket rusen i stedet.

Jeg ble aldri et A4 menneske, fordi jeg ikke hadde en A4 barndom eller ungdom.

Man blir ikke A4 med foreldre som misbruker rus

Man blir ikke A4 etter 10 år på barnehjem

Man blir ikke A4 etter..(forbudt ord)

Man blir ikke A4 etter å ha blitt kastet ut av et fosterhjem sent en fredagskveld.

Jeg er ikke A4 menneske og kommer aldri til å bli det.

Systemer er laget for A4 mennesker ikke for sånne som meg

Med 10 år på barnehjem, blir man kald, sint redd og tilslutt følelsesløs

Etter 7 år med....(forbudt ord) mister man troa på sitt egenverd

Systemer er for A4 mennesker ikke for sånne som meg

Til tross for systemer overlevde jeg gang på gang, 

Denne gangen hadde jeg ønsket at systemet hadde vært til for sånne som meg.

Men sånn er det ikke, systemer er A4, eller A3, eller en annen firkant som jeg ikke passer inn i.

Men jeg skulle ønske at jeg hadde vært et A4 menneske, det hadde gjort det så mye enklere både for meg og  systemet.

Dette skrev jeg for noen år siden, og fortsatt så sitter dette ønsket hardt i, for hadde jeg vært A4 så hadde jeg kanskje fått den hjelpen jeg ba om.

Det er bare 31 dager igjen til jeg drar til fjells. Nå gjelder det bare og klore seg fast, og det er jeg jævlig god på, bare så synd at en blir så utrolig sliten.

Når skal jeg tørre og når er det riktig og sette foten ned

Det er 2 spørsmål på 2 vidt forskjellige ting.
Når skal jeg tørre å lese begrunnelsen for oppreisningen, kanskje det ikke er så viktig å lese den.
Akkurat nå så orker jeg ikke å forholde meg til det, for jeg er redd jeg vil gå i stykker, og jeg vil så gjerne dra til fjells slik jeg har planlagt, og det går ikke hvis jeg går i stykker.
Nå kan ikke mennesker fysisk gå i stykker pga et innhold i et brev eller pga følelser, men man kan gå i stykker på innsiden.
Bloggen min heter jo knust sjel, og den er knust så mange ganger at jeg føler jeg mangler biter.
Jeg tror ikke jeg tåler at den knuses en gang til, for da forsvinner jeg på den ene eller andre måten, og jeg kan ikke det nå.
Jeg trenger den roen som fjellet ga meg i fjor og som jeg håper jeg kan få igjen.
Jeg fikk jo medhold, så hvorfor er jeg ikke fornøyd og happy og alt det der?
Det og ha fått medhold har pirket borti noen betente sår, og da snakker vi om betente sår.
Hadde det vært fysiske sår så hadde de blitt behandlet kanskje både med kirurgi, penicillin og ikke minst omsorg
Disse usynlige sårene har knapt nok fått en plasterlapp, og siden de er usynlige for alle så finne de vel ikke da, og jeg har jo fått et plaster det burde jeg vel være fornøyd med.
Det andre spørsmålet mitt er når er det riktig å sette foten ned?
Hva mener jeg med det? setter jeg foten ned og sier NEI uten og tenke meg om, ja noen ganger, men andre ganger så har jeg faktisk tenkt nøye over det og ikke bare en gang men flere.
Jeg gjør det fordi jeg er så lett føler meg "krenket" eller fordi jeg er redd for å bli krenket på nytt.
Jeg har noen ganger blitt spurt hva med hjemmetjenesten kan ikke de hjelpe deg?.
Jeg nekter jeg vil ikke ha hjelpere i mitt private hjem, jeg vil ikke risikere å bli krenket på nytt i mitt hjem.
Mitt hjem er min lille trygge hule. Den skal ikke invaderes av såkalte hjelpere med gode hensikter.
Jeg vet nemlig at andres gode hensikter ikke alltid er gode for meg, og jeg vet også at andres uvitenhet om min lidelse kan føre til at jeg på nytt blir krenket.
Som pasient i psykiatrien så må du ofte forklare dine NEI, og selv om du har gode argumenter så er det ikke sikkert at de blir hørt., du må jo skjønne at de har de beste hensikter.

Når hester får stå i flokk så kan det bli skader

I går ettermiddag så fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer, heldigvis så valgte jeg og ta den.
Hesten din er skadet, han blør over øyet og har fått et skikkelig spark på det ene beinet.
Katastrofetankene kommer med en gang og jeg kommer meg raskt ut til Kvikur som står og spiser ved forhekken.
Jeg leier han ut ser på såret over øyet og titter så på beina.
Jeg leier han litt fram og tilbake for å se om han er synlig halt, det er han heldigvis ikke.
De fleste av hestene har fortsatt broddesko og det kan lage stygge sår.
Jeg klipper vekk hår på beinet hans renser og skyller med saltvann for og se om det er et alvorlig sår.
Denne gangen gikk det heldigvis bra, sårene så overfladiske ut.
Når jeg steller disse sårene så står Kvikur helt rolig også når jeg sprøyter saltvann over såret som ligger like over øyet.
Hesten min står på utegang med 8 andre hester, hester er flokkdyr og trives best og stå i en flokk.
Det er alltid en risiko og la de gjøre det, men den risikoen er jeg villig til å ta, selv om jeg kan risikere skader, for jeg vet at for hesten psyke så er det best og være i en flokk.
Nå har jeg laget saltvannblanding som skal brukes senere i dag, jeg gikk tom for medisinsk saltvann i går, men heldigvis så går det an og lage det selv.

Å høre på andre for så og tenke seg om

Det og høre på andres råd når en har bestemt seg for noe, det er IKKE lett.
De få menneskene jeg har kontakt med synes det ikke er lurt av meg og avslutte hos psykologen.
Jeg bare lurer på inn i granskogen hva jeg eventuelt skal snakke med han om og med.
Jeg tør ikke gå inn på de vanskelige tingene, og det tror jeg kanskje ikke han vil heller uten sikkerhetsnett eller kriseplan som han velger og kalle det.
Han har jo ikke avsluttet meg helt, men ville vente for så og ringe til uka.
Jeg skjønner de andres argumentasjon godt, det er i grunnen det som kan være mitt problem.
Jeg kan fint se flere sider av en sak, men det gjør det ikke lettere.
Hvis det finnes noe som kan karakteriseres som en vanskelig pasient, så kommer jeg i den kategorien uten tvil.
Jeg stiller spørsmål og jeg stiller krav, ofte så er det vel spørsmålene mine som skal skape de største problemene.
Jeg har noen ganger sagt at jeg tar gjerne i mot gode råd for så og tenke over dem, finner jeg de gode og nyttige så bruker jeg de.
Det jeg er mest redd for er å få et lite håp for så og få det knust igjen.
Jeg lar meg ikke imponere hverken av overleger eller psykologspesialister lange og flotte utdanning som tror de vet best og kan alt..
Jeg driter i om jeg er spydig i en mail til direktøren for divisjon helse.
Det jeg ikke blåser i er mennesker som faktisk bryr seg uansett hva slags utdanning de har.
Jeg er mer villig til å tenke på hva de sier enn hva en overlege som overhodet ikke kjenner meg og som aldri har snakket med meg sier og mener.
En sånn fyr kan jeg eller en annen i meg fint sette på plass.
Problemet eller utfordringen med denne psykologen er veldig opptatt av distraksjoner, distraksjoner er noe jeg kan, noen av de er gode, andre mindre gode.
Jeg har brukt distraksjoner gjennom hele livet i mer eller mindre grad og dessverre så virker de bare i korte perioder, for det er ikke alle i meg som lar seg distrahere.
Tankene mine går litt på er hvis det er det som er behandlingen så vet jeg ikke helt hvor god den er, for det blir igjen og bare overleve i mitt hode.
Det jeg vil og ØNSKER er å kunne leve med historien min ikke bare overleve, og da hjelper det ikke bare med distraksjoner.
Problemet er at når de som skal hjelpe blir redde for mine reaksjoner, så øker det min skam.
Så da blir det sånn at jeg prøver så godt jeg kan å skjule mine følelser og reaksjoner for å unngå deres reaksjoner.
Hva jeg gjør når psykologen ringer vet jeg fortsatt ikke.
Det hender jeg får lyst til å gå til avisen med hvordan et rigid regelsystem skremmer vettet av pasienter slik at de ikke tør å ta i mot behandling.

Dagene etter brevet kom

Det burde vel ha sunket inn nå, men jeg orker ikke å forholde meg til innholdet.

Jeg har dog klart å sende inn det brevet som sier at jeg tar i mot oppreisningen mot og ikke gå til sak mot gjeldende kommune for samme hendelser.

Det er merkelig for når jeg begynte på denne prosessen for 4 år siden så trodde jeg at det var veien til å godta min egen historie.

Det er på en måte at hver gang jeg har prøvd noe som kan være bra for meg, så må jeg kjempe for å få den hjelpen jeg trengte/trenger, og noen ganger fikk jeg den, men ofte har jeg ikke fått den hjelpen jeg trengte.

Noen ganger så blir en del av meg så sint at den setter seg ned og forfatter brev eller mail og sier klart i fra om hva en del av meg mener om dette systemet.

Jeg skrev jo en ny mail til ahus på torsdagen hvor jeg faktisk krevde en tilbakemelding på at den var mottatt og lest. Jeg la også ved den mailen jeg skrev i januar.

I går fikk jeg faktisk svar fra direktøren ved divisjon psykisk helse om at han hadde lest og sendt saken videre.

Han skrev at han skulle purre på de og be de sende meg et skriftlig svar.

Det svaret blir vel bare et svadasvar hvor de mest sannsynlig forklarer hvorfor det er sånn og sånn er det bare.

Hvorfor skriver jeg da når jeg egentlig har gitt opp.

Jeg tror vel at alle mennesker ønsker å leve og det gjør vel kanskje jeg også, men å leve og overleve det er 2 vidt forskjellige ting.

Tidligere når jeg har satt en dato så har jeg hele tiden jobbet for å finne andre muligheter, se om det går an å finne en måte og overleve litt til på.

Denne gangen føles det anderledes ut, jeg føler meg tappet for krefter til å kjempe i mot.

Det og ha satt en dato gjør at jeg kan slappe av, jeg kommer meg på fjellet i sommer, jeg skal ha en fin sommer.

For noen som leser vil dette virke både merkelig bisart osv, men jeg har kommet dit hvor jeg føler meg like usynlig og verdiløs som da jeg var barn. 

Fremmed

Jeg var fremmed som barn, og tilhørte ingen, jeg så ingen, og ingen så meg

Jeg var fremmed som ungdom og tilhørte ingen men noen så meg, men jeg så ikke de, for jeg ønsket ikke å se de.

Jeg var fremmed som ung voksen, og tilhørte ingen, for jeg ønsket ikke lenger å tilhøre noen.

Jeg er fortsatt fremmed i denne verden hvor ingen helt kan se meg, for jeg ønsker ikke lenger å bli sett, eller være en del av denne verden.. 

Dette diktet skrev jeg i 2006 men det gjelder dessverre også i dag.

Jeg føler meg fortsatt som en fremmed og ikke minst usynlig og ikke verdt å hjelpe.

Noen ganger så gjør det vondt å lese andres blogger om den hjelpen de får/fikk til å håndtere de sår som andre påførte de.

Noen vil kanskje misforstå akkurat dette utsagnet, men misforstå meg rett.

Jeg unner alle den hjelpen de kan få, jeg skulle bare ønske at jeg også kunne fått den.

Ja jeg fikk en ny psykolog og han prøvde, men uten det sikkerhetsnettet som jeg trenger så tør jeg faktisk ikke å fortsette.

Ja så jeg gleder meg å dra til fjellet hvor jeg kan være usynlig eller den sære kjerringa som søker ensomheten.

Et sted hvor ingen kjenner til meg og min historie, et sted hvor alle i meg kan være tryggere fordi det ikke så mange triggere som kan utløse mareritt.

Ny mail til ahus

I kveld har jeg forfattet en mail til direktøren for divisjon psykisk helse ahus.
Jeg fikk jo aldri noe på den jeg sendte i januar, denne gangen krever jeg å få et svar på at den i det minste er mottatt og lest.
Jeg tror vel ikke at utfallet vil bli noe anderledes enn det er altså at fødselsdato er viktigere enn pasienten.
Jeg må jo skjønne at de trenger regler og at de er der for en grunn.
Nå har jo jeg også mine grunner til å skrive den mailen.
Jeg mener jo faktisk at det er vanlig høflighet fra et foretak som ahus og svare eller i det minste bekrefte via mail eller brev at de har mottatt en mail.
Mulig at jeg er litt naiv som "forventer" noe sånt, for jeg er jo psykisk syk og sånne brev er vel bare et symptom på min lidelse.
Nå synes jo jeg at mangelen på svar sier noe om hvordan denne divisjonen ser på sine pasienter.
Uff nå fikk jeg visst enda et symptom

Jeg er nok alvorlig psyk, ja det er jeg jo, men ikke på den måten. Jeg bare nekter å bli krenket flere ganger.

Men det er vanlig høflighet for alle bedrifter og svare på klager som kundene har, og de fleste gjør det faktisk. men ikke ahus

Hva kan jeg gjøre for deg?

Jeg fikk det spørsmålet i dag, og etter en hard lærdom for noen år tilbake så svarer jeg ingenting.
Det er faktisk ikke noe psykologen kunne gjøre eller kan gjøre som jeg ikke gjør selv.
Det har vært en lang natt med mye tanker og det er godt å komme til en slags enighet med resten av meg.
Jeg avsluttet psykologen, for jeg klarer ikke å se hva han kunne hjelpe meg med.
Jeg vet hva jeg trenger, men det jeg trenger kan jeg ikke få, så og få sånne spørsmål blir for meg veldig meningsløst.
Han snakket om distraksjon osv, er det noe jeg kan så er det vel det, jeg går inn i "rommet" mitt når ting blir for ille.
Jeg driver med håndarbeid når ting bare er for jævlig for da vet jeg hva den venstre hånda gjør.
I dag var jeg ærlig og sa hva denne avisningen fra systemet oppleves som. Den avisningen er som og bli satt tilbake i den røde telefonkiosken hvor det var en dame som sa det var ikke så ille gæli.
Det er det jeg føler at systemet sier til meg nå, det er ikke så ille gæli, følelsene dine betyr ingenting.
I mitt hodet hører jeg at jeg betyr ingenting, trygghet betyr ingenting. følelsene mine betyr ingenting.

Det var ingen som ville se eller høre

Hun var så lett å såre, så lett å svikte

Hun var ingen, hun tilhørte ingen

Det var ingen som ville se eller høre

Det var ingen som kunne forsvare henne

Så hun var lett å såre

Hun tok i mot slagene og sparkene

Det kom ingen lyd eller tårer

Det var ingen som ville se eller høre

Hun bare tok i mot.

Så hun var lett og såre

Hun tok i mot de krevende hendene

Hun var ingen og tilhørte ingen

Så de krevende hendene kunne bare fortsette

Det kom ingen lyd eller tårer.

Det var ingen som ville se eller høre

Hun bare lå der og håpet at det snart skulle ta slutt

Så hun var lett å krenke

Det var ingen som ville se eller høre henne

Skrevet 21.11 2009

Jeg sitter igjen med den samme følelsen det er ingen som vil, orker eller ønsker å se meg, men jeg nekter og la meg krenke igjen

Hva nå?

Etter og ha åpnet brevet så er mange års kamp på en måte over.
Naive meg trodde kanskje at det var veien til et helere meg, så det er tøft og innse at den hjelpen jeg trenger er utilgjengelig.
Jeg trenger noe mer, et pauserom mellom kampene, men sånne pauserom finnes ikke.
Jeg spurte om det i 2009 og ble så kraftig avist og som sagt mange ganger før så er det nye systemet med fødselsdato viktigere enn pasientene.
Jeg føler på en måte at jeg ha kjempet en forgjeves kamp og innerst inne så visste jeg vel at den var forgjeves.
Så det som skjer at jeg dytter dette langt bort jeg orker ikke å forholde meg til det.
Jeg har bestemt meg for og ha den beste sommeren i mitt liv før jeg takker pent for meg.
Så det jeg trodde og kanskje håpet på var igjen en blindvei som så mange ganger før.
Jeg må være utrolig dum som trodde at jeg fortjente å få hjelp, men nå vet jeg bedre.
Det blir nok ikke så mange blogginnlegg framover, jeg opprettet i grunnen denne bloggen for å kunne komme meg gjennom ventetiden.




Det er vel mange som vil tro at nå er alt bare bra, jeg fikk oppreisningen så går vel livet videre.
En positiv ting er at jeg nå slipper angsten for postkassa, og det er jo bra.
Nå skal jeg gjemme dette godt vekk, noe jeg var god på før, håper jeg finner igjen de ferdighetene før jeg drar til fjells.
Jeg har time hos psykologen i morgen, antageligvis den siste for hva er vitsen, jeg trenger noe mer som ikke finnes og jeg orker ikke å kjempe for det.
Brevet skulle egentlig åpnes der, men som sagt føltes det feil, og det føles feil og kaste bort hans og min tid med kvasibehandling.

I dag kom brevet og jeg har åpnet det alene

I dag kom brevet og jeg har tenkt og åpne det alene.
Jeg var alene  når det skjedde og jeg er alene jeg er så hvorfor skal jeg vente til en jeg overhodet ikke kjenner skal være sammen med meg når jeg åpner det.

Da har jeg åpnet det og jeg fikk medhold mot at jeg ikke går til sak mot plasseringskommunen.
Akkurat som jeg skulle orke å gå gjennom dette en gang til.
Jeg vet ikke en gang hva jeg skal tenke, hvor var den unnskyldningen, den har jeg ikke sett.
Ja det er mye mulig at en sum med penger er en unnskyldning, men jeg trodde jeg skulle få en skriftlig beklagelse, den har jeg ikke fått.
Det er kaos på innsiden, den sinte vil bare rive alle papirer i stykker for henne betyr ikke penger en unnskyldning, hun føler det som en fornærmelse.
Vil det si at jeg var det han sa jeg var når jeg nå får penger for noe som andre gjorde i mot meg.
Noen vil si at det skulle bare mangle at jeg fortjener denne oppreisningen, men hva med alle de innvendige sårene som jeg må skjule gjemme slik at alle tror at NÅ GÅR DET SÅ BRA.
Jeg gjemte meg som barn og jeg gjemmer meg som voksen.
Det er så få som tåler andres smerte og sorg.
Når andre mennesker sier til meg det gjør meg vondt og høre, så tenker jeg ofte at jeg vil ikke at andre skal ha det vondt pga hva jeg opplevde så da holder jeg det for meg selv igjen akkurat som da jeg var barn.
Jeg skrev vel i går at jeg føler at jeg ikke er verdt noe hjelp så det er bare å lukke dette inne så godt det lar seg gjøre.
Bra er det vel ikke, men det er det jeg MÅ, for jeg er ikke verdt noe hjelp.
Pengene vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, gi de bort er en tanke.
Jeg husker hva jeg gjorde når jeg arvet en liten sum fra han som var min far, summen var ikke stor kun 1000 kroner, men jeg hadde regninger som lå og ventet.
Det jeg gjorde da var og gå til et sted i skogen og tente på 10 hundrelapper, selv om det var penger som kunne ha kommet godt med til strømregningen.
Så hvis jeg tar i mot denne såkalte oppreisningen vil jeg da være den horungen, eller hora som han kalte meg ettersom hvilket humør han var i.
Jeg husker før jeg dro på fjellet i fjor at jeg skulle la de små få gråte, men jeg tillot det ikke da, for jeg var ikke klar til å ta i mot eller takle den sorgen og fortvilelsen de bærer på.
Jeg er fortsatt ikke klar til å takle det, for å takle det alene går ikke så det blir å låse det inne.

Som pasient skal du ikke vite hva som kan være best for deg

Kladd, ja det ligger mange slik og venter enten på og bli publisert eller på og bli slettet.
Noen er for brutalt ærlige til at jeg kan publisere de, andre igjen er vel kanskje i en annen kategori.
Akkurat nå føler jeg vel at jeg bare klorer meg fast, jeg må holde ut til jeg kommer til fjells.
Kanskje jeg får puste litt, jeg vet ikke.
Det jeg vet er at jeg skal dit og være der i 3 måneder.
Det jeg kjenner på er oppgittheten over et system som er så firkanta at det faktisk kan koste mennesker livet.
Psykiatrien er vel egentlig til for å hjelpe mennesker, ikke til for å gjøre de mer utrygge.
Jeg traff på en i dag som var i det gamle teamet mitt, vi snakket litt sammen, hun rister på hodet og lurer på hvor fornuften er.
Det er vel en ting det er mangelvare av i psykiatrien og det er fornuft og ikke minst lytte til pasienten.
I 2009 skrev jeg et brev til hun som var min behandler den gangen om hva jeg trengte, da ble jeg også avist med at jeg var for krevende eller som de sa jeg trengte mer hjelp enn de kunne gi på den avdelingen, så resultatet var ingenting.
Nå blir jeg avist pga min fødselsdato og dessverre så er mine erfaringer med diverse avdelinger så dårlige at jeg tør ikke å prøve en ny avdeling hvor ingen kjenner meg.
Det er i grunn en grei måte å avise sånne som meg på, de vet jeg er for redd, de vet jeg trenger trygge mennesker som tåler min smerte.
Det de tilbyr er det stikk motsatte en ukjent avdeling med ingen som kjenner meg og hvor jeg bare blir enda mer redd, så ergo en pasient mindre og forhåpentligvis lever hun lenge nok til at de ikke kan klandres
Det river opp noen sår og bli avist på den måten jeg har blitt det siste året, det fratar meg håpet om at jeg kan få det OK.
Jeg tror ikke jeg klarer det alene eller med 45 minutter såkalt samtale i uka med en fremmed behandler.
Hvorfor i all verden skal jeg stole på han, hun jeg faktisk stolte litt på viste seg og svikte ganske stort.
Hun vil sikkert være uenig i det og det må hun gjerne være.
Ringvirkningen av det som skjedde har fortsatt ikke lagt seg
Jeg var alene som barn og følte meg sviktet som barn.
Jeg føler meg like alene nå og sviktet av et system som faktisk skal hjelpe mennesker, men husk at du skal tåle all den urett som begås mot deg, for det gjøre jo i god hensikt.
Veien til helvete er dessverre brolagt med gode hensikter

22/4 2013

Jeg postla søknaden 14/12 2011 så det har tatt sin tid før den ble behandlet, i dag skal den opp i utvalget.
I det utvalget sitter det noen fremmede mennesker som skal avgjøre om jeg fortjener en unnskyldning.
De skal lese min egenerklæring som overhodet ikke er fullstendig, jeg hadde ikke ordene og jeg har de fortsatt ikke.
Hvordan skal jeg klare å sette ord på alt det som skjedde, hvordan skal jeg kunne vite hva som var normalt og ikke normalt i min barndom.
Det var mitt liv den gangen og for meg var mye av det helt normalt.
I dag sitter jeg igjen med angsten, skammen over det som skjedde.
Skammen burde kanskje noen andre tatt seg av, men den sitter i min kropp og i mitt hode.
Gårsdagen ble stort sett tilbrakt i senga godt gjemt under dyna for skammen var for stor til å møte verden.
For veldig mange år siden var det også noen mennesker som bestemte, den gangen var som var best for meg.
Den bestemmelsen reddet i praksis det fysiske livet mitt, men det knuste en sjel, så jeg vet ikke hva er et menneske med en knust sjel?
Jeg skulle ønske de ikke hadde "reddet" meg den gangen og bare latt meg være en av de barna som døde av grov omsorgssvikt.
Når jeg ber om hjelp for så og bli avist at fødselsdato er viktigere enn trygghet så føler jeg på nytt at sånne som meg er like viktige som andre mennesker.
Jeg ble krenket så mange ganger som barn og ungdom for så og bli krenket på nytt i psykiatrien at jeg nekter å la meg krenke på nytt.
Siden jeg nekter det eller er så redd for og bli krenket det så finnes det ikke noe tilbud til en sånn som meg.
Jeg er igjen den vanskelige jenta, men som nå har blitt voksen mot alle odds, men denne gangen klarer jeg forhåpentligvis å si nei til noe som kan føre til nye krenkelser.
Kommer du først innenfor en avdeling i psykiatrien så har du som pasient ingenting du skulle ha sagt.
Alt du sier eller gjør blir brukt mot deg fordi du er syk.
Jeg har sagt mange ganger at det de ser på som "sykt" er kanskje det som er det friskeste i meg.
Hvis jeg hadde sagt ja og amen til alt de hadde foreslått så hadde jeg i dag hatt en medisinliste som var full av anti-psykotiske og antidepressive tabletter som ikke hadde hatt noen virkning.
Den eneste virkningen de kanskje hadde hatt var at jeg kanskje ikke hadde klart å si nei, at jeg kanskje hadde latt meg krenke på nytt.
Jeg bare undres på når de skal begynne å lytte og se mennesket bak psykdommene så hadde det kanskje ikke vært så mange re-innleggelser i psykiatrien