5 minutters samtale

Det er sprøtt etter 5 minutters samtale så kom jeg meg ut av tvangsparagrafen og ut i friheten.
Den hjelpen jeg ber om finnes ikke, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.Hjelp finnes ikke og det å dø er visst enda vanskeligere enn man skulle tro, jeg lykkes hvertfall ikke selv om jeg prøvde hardt.
Jeg må si jeg blir litt provosert når en idiot av en psykolog som overhodet ikke kjenner meg sier han har tro på meg.
Hva har han tro på? at jeg skal lykkes med å ta livet mitt er det det han har tro på så håper jeg jammen han har rett.
Ingen inngående spørsmål, godtok at jeg sa jeg hadde det bra, hvor bra har man etter et slikt forsøk?
Man har det tydeligvis helt bra.Det er nemlig mitt standardsvar at jeg har det bra, for det er jo det de vil høre.
Jeg utleverer meg ikke til noen jeg ikke kjenner sånn er det bare, jeg gråter ikke foran ukjente, jeg gråter ikke når jeg er alene en gang. Jeg setter opp steinansiktet er litt ironisk osv slik at ingen ser eller skjønner noe
Jeg sa det til hun som var kontakten min etter mine 5 tilmålte minutter var over, at dette er den mest uforsvarlige utskrivingen jeg noen gang har vært med på, hun var faktisk enig med meg.
Det er systemet i et nøkkelskall, siden jeg ikke lenger har synlige sår så er jo alt bare fryd og gammen.
Jeg skriver her, men jeg har valgt å være anonym og jeg skriver langt fra alt.
Jeg er sliten, sliten av å kjempe kampen alene igjen, og igjen.