Det å kjenne kroppens signaler

Det å kjenne kroppen sin er skummelt, og akkurat nå gjør jeg det. Jeg er støl etter gårsdagens ridetur, jeg er støl i det skumle området.
Det gir noen "mareritt" jeg må hele tiden prøve å si til meg selv at jeg er støl og at det ikke har skjedd noe vondt.
Akkurat det er ikke så lett, så jeg må si det høyt, skrive det flere ganger osv.
Det er skummelt selv om jeg vet at dette er normale "smerter" pga muskler som ikke har vært i bruk på mange måneder.
Er jeg villig til å utsette kroppen min for dette? Hvis jeg kjøper hest vil det bli noen uker med "skumle" smerter i et område av kroppen som jeg vanligvis har stengt av.
Tør jeg å utsette meg for dette?, angsten som vil bli skyhøy i en periode, marerittene som vil bli verre, er jeg villig til å utsette meg for det?
Fornuftige meg vet at dette går over, at disse "smertene" er normale, og at de vil gå over når kroppen blir vant til å sitte på hesteryggen igjen.
Jeg tenker på det lille frøet av glede jeg hadde i går, følelsen av mestring, tross misting av stigbøyler osv.
Jeg skal prøve hesten igjen i morgen, jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg gruer meg fordi jeg vet det vil gjøre vondt i noen muskler og jeg vet hva det vil gjøre i etterkant.
Jeg gleder meg fordi jeg skal til en hest som kanskje blir min hvis kjemien stemmer og jeg fortsatt liker han.
Jeg vet ikke om det er verdt det, men jeg vet at gleden som en hest kan gi er uerstattelig, og det er lenge siden jeg har kjent på glede.

Dette skrev jeg for noen år siden, da jeg bestemte meg for å lære å ri

Glede

Du kom brått og uventet.

Jeg kjente deg ikke igjen, for du har vært borte så lenge.

Glede, det er godt å kjenne at du finnes.

Jeg håper du blir hos meg nå, for jeg har savnet deg uten å vite at det var deg jeg savnet.

Skrevet den 9/11 2006 etter å ha bestemt meg for å gjennomføre en drøm jeg har hatt siden jeg var lita jente