Kunne jeg bare bli sint

Ja det ønsker jeg akkurat nå, men jeg føler bare en oppgitthet over et system som ikke vil skjønne.
Av det jeg har lest om behandling ang komplekse traumer og disossiative lidelser, så er det en ting vi trenger og det er TID og TÅLMODIGHET.
Det tar tid og bygge tillit, og når tilliten først er der så skal det så utrolig lite til for å rasere den igjen.
Neste gang tar det enda lengre tid å stole på noen igjen, og sånn fortsetter det.
Det og vite hva en trenger skal en visst ikke si noe om, for da blir det oppfattet som manipulering.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte og si ja doktor du har helt rett doktor, men jeg klarer ikke det når jeg vet at det han sier er feil for meg.
Det er jeg som MÅ LEVE med min lidelse, ikke en lege som knapt nok har hatt et skrubbsår på kneet, joda det finnes flinke leger også, men med min legeskrekk så skal det mye til for at jeg skal få tillit.
Det tok meg 23 år før jeg fortalte kortversjonen til min egen fastlege, og han er en veldig grei og flink lege.
Jeg har leita på nett for å finne en psykolog med erfaring med min type lidelse. Problemet er at det står ikke noe om hva de er utdannet til eller hvor "flinke" de er i jobben.
Jeg har skrevet det før, det virker som de fleste blir redde for å destabilisere meg slik at jeg ender opp med ingenting.
Nå har jeg ingenting, og jeg har ikke hatt noe hjelp siden 1/10 2012. Det eneste jeg har igjen er "rommet" mitt, men det er ikke noe liv, men ja det har hindret kutt, og med det mener dette systemet at jeg har det så mye bedre.
Jeg gir opp, jeg orker ikke forsøke mer,selv om noen har forsøkt og gi meg håp.
Det bittelille håpet forsvant på fredagen, andre vil kanskje tenke at jeg ga opp for raskt, at jeg burde gitt den ukjente avdelingen en sjanse.
Jeg føler at jeg har gitt systemet sjanser på sjanser, jeg har jobbet steinhardt for å bli bedre.
Det var glasset som rant over når jeg fikk høre at jeg var så bra siden jeg ikke hadde selvskadet eller vært innlagt på over et år.
Den innvendige selvskadingen/selvmobbingen brydde de seg svært lite om, for den synes ikke,selv men den er mer ødeleggende for meg enn et kutt.
Jeg føler meg verdiløs og ikke verdt å hjelpe, siden jeg ikke klarer å si med rene ord om hvordan jeg har det.
Så valget er mitt og avgjørelsen er min, dette er noe jeg har tenkt på lenge og ikke noe jeg gjør på impuls eller for å straffe noen, da hadde jeg gjort det på fredag, men de som var der gjorde sitt beste men systemet sa nei.
De som sa nei regner jeg med har svært lite med pasientene å gjøre.
Det er ingen unntak fra datoregelen og sånn er det bare.Det at jeg kanskje kunnet fått litt ro, litt håp litt veiledning fra noen som kjente meg var uaktuellt. Jeg var født på feil dato. Du hører til den avdelingen og ferdig med det
Det som fungerte så bra i fjor, nei det gjelder ikke lenger for nå er det nye regler.
Pasienten i sentrum er sykehusets visjon, den visjonen gjelder ikke innenfor pysikisk helsevesen hvertfall på dette sykehuset.