Åpent brev til sykehuset

Akershus universitetssykehus (Ahus) er til for å gi behandling som ivaretar og fremmer pasientenes helse.

Verdiene våre betyr at:

• Som pasient skal du bli behandlet med vennlighet og respekt.
• Som pasient skal du bli møtt av personell som er opptatt av deg.
• Som pasient skal du oppleve trygghet.
• Våre tjenester er forankret i god faglig praksis og kunnskap.

Dette står på deres hjemmeside. Som pasient i psykiatrien opplever jeg det stikk motsatte.

Det har kommet ny regel i avdeling psykisk helse, en regel som går på datoen du er født, ikke på om du er kjent og trygg på personalet.

Jeg har tidligere hatt gode erfaringer med tidligere akutt c, nå psykosepost 3. Etter omleggingen av postene 1/10 2012 så tilhører ikke jeg lenger denne posten.
Jeg har hatt en del dårlige erfaringer med de andre postene, som gjør at jeg faktisk er REDD bare ved tanken på og komme på en ukjent post, noe som også vil gjøre meg dårligere.
Jeg sier ikke at alt personalet på de andre postene er dårlige, men jeg tør ikke ta sjansen på å bli krenket på nytt. Jeg har opplevd for mange krenkelser i psykisk helsevesen til at jeg tar sjansen.

Jeg ba om hjelp frivillig 10/1 2013 og kom på mottaksposten. Fastlegen min skrev uttrykkelig om at jeg måtte få komme på den posten jeg var kjent. Deres svar var negativt, for jeg var født på feil dato. Det spilte ingen rolle at jeg har hatt godt utbytte av kjent personale og fast team rundt meg når livet har blitt for vanskelig. Det er mange fra det faste teamet jeg hadde rundt meg i 2011 som jobber på psykosepost 3.

Han skrev også at faren for suicid var reell, og at det var stor sannsynlighet for at jeg ville skrive meg ut hvis jeg kom på en ukjent post. Jeg skrev meg ut den 11.1 2013 med følelsen av å være en storforlangende pasient og at fødselsdatoen var viktigere enn mitt liv.

Jeg valgte å skrive meg ut og følge min egen plan som var å ta mitt eget liv den 14.1, noe jeg dessverre ikke lyktes med. Etter et opphold på akutt 24. kom jeg ned på mottaksposten 15/1 2013 på paragraf 3-2. Etter en samtale 16.1 2013 med psykolog Erik Brenna som varte i 5-7 minutter så opphevde psykolog Brenna vedtaket, og jeg skrev meg ut.

Deres verdier, ” at som pasient skal jeg oppleve trygghet”, opplever jeg dessverre ikke. Jeg opplever møtet med psykiatrien som at regler og fødselsdatoer er viktigere enn pasienten.

«Deres verdier er godt forankret i god faglig praksis og kunnskap», for meg virker det ikke slik. Jeg som pasient, med min historie, viser all forsking at jeg profilerer best på kjent og trygt personale.

Jeg er et menneske som sier at alt bare er «bra» eller «greit» selv om jeg har det forferdelig, for min erfaring er at de fleste ikke vil eller klarer min indre smerte. Jeg klarer ikke å leve med den selv, så hvordan kan jeg forvente at noen andre kan tåle den. Det teamet jeg hadde på akutt C og som jeg ble trygg på tålte smerten min når jeg ikke tålte den, men det tok lang tid før jeg turte og tro på det.

Jeg bruker meget lang tid på å bli trygg på mennesker og det å stole på noen tar enda lengre tid.

Jeg har en høy terskel for å be om hjelp, og etter disse opplevelsene vil jeg nok ikke be om det igjen, fordi jeg faktisk er så redd pga tidligere krenkelser i dette systemet.
Jeg har også mennesker som bryr seg om meg og som innstendig ber meg søke hjelp, men for sånne som meg, med komplekse traumer, finnes det visst ingen hjelp.
Jeg er redd for at jeg blir et tall i statistikken over de som tar sitt eget liv i 2013.