Hvorfor så skeptisk til psykisk helsevesen del 2

Da er det bare å fortsette selv om det kanskje ikke er så lurt.
Etter mitt første møte med psykisk helsevesen, så gikk det mange år før mitt neste. Jeg fikk mitt første barn og fant vel på en eller annen måte ut at jeg var nødt til å glemme store deler av min fortid.
Jeg ble et såkalt vellykka case, det jeg husket var 10 år på barnehjem og et par fosterhjem, hva som skjedde på barnehjemmet og i fosterhjemmene ja det "glemte" jeg

Andre opphold var da i 2005 veldig mange år senere.
Tvangsinnlagt.Jeg fikk min første diagnose etter ca 10-15 fordi jeg lo av et eller annet, ja jeg har galgenhumor så det holder. Galgenhumor skal man ikke ha i møte med overleger i psykiatri.
Jeg ble diagnotisert med stemmningslidelse og medisinert fra dagen etter.
De medisinene nektet jeg raskt og ta pga bivirkninger, ble satt på andre medisiner som jeg også etterhvert nektet å ta.
Det var mye angst på dette oppholdet, jeg holdt meg stort sett på rommet og røykeverandaen.
På røykeverandan traff jeg andre pasienter, og noen pratet en jo litt med om vær og vind.
Jeg slet med å få sove fordi jeg var så redd, etter en tid med søvnmangel så blir jeg litt "høy" kan fleipe litt osv.
En medpasient og jeg hadde det ganske morsomt på personalets vegne, fordi noen av de de rett og slett var dumme, uvitende arrogante osv.
Det hele endte med at jeg ble skjermet med begrunnelse av at jeg gjorde narr av medpasienter, noe jeg aldri hadde gjort eller ville tenke på å gjøre.
Jeg hadde fortsatt skyhøy angst, og skvatt hver gang det kom inn noen på rommet, en dag fikk jeg beskjed av kontakten min om å slutte å skvette, jepp det var lett.
En gang under et skikkelig angstanfall hvor jeg satt på baderomsgulvet og hyperventilerte så hører jeg en stemme langt borte med beskjed om å ta meg sammen ellers ville jeg bli lagt i belter.
Jeg hadde ikke selvskadet eller noe, jeg hadde bare et skikkelig mareritt i våken tilstand.
2 dager etter jeg kom ut av skjermen ble jeg satt over på frivillig, jeg fikk også medhold hos kontrollkomiteen om at tvangsparagrafen var uriktig.
Samme dag ble jeg skrevet over på frivillig med utsskrivelse neste dag, og nå starter det jeg kaller marerittet.
Jeg ble lagt på korridor, jeg som aldri hadde hentet meg mat, jeg som aldri hadde sittet i stua.(jeg gikk ned 8 kg på de 3 ukene)
Jeg prøvde å forklare til vakthavende lege om at dettet gikk ikke, prøvde å få permisjon til dagen etter, svaret var nei.Mine medpasienter skjønte ingenting, de hadde jo sett at jeg aldri var på stua at jeg aldri hentet meg mat osv så de skjønte jo at dette var utrolig lite gjennomtenkt.
Dette var slutten på sommeren og det var varmt ute, så jeg spurte legen om det var greit at jeg da satt stille og rolig på røykeverandan den natta.
Han svarte meg at det var greit, jeg fikk også tilbakemelding om at han hadde snakket med bakvakta og at dette var helt greit.
Kvelden går og nattevaktene kommer, kort fortalt så var de ikke enig i at jeg kunne sitte på røykeverandan, selv om jeg fortalte at legen hadde sagt at det var OK. Jeg fikk grei beskjed om at her var det ikke legene som bestemte det var de.
Det kommer 2 store menn og tar tak i meg og drar meg ut fra verandaen, jeg skriker det som skjer er at 2 medpasienter kommer for å hjelpe meg.
Det endte med alarmer, beltelegging på en meget brutal måte, med et kne i ryggen, og en annen som satte kneet sitt på hodet mitt.
Jeg ble liggende i belter på korridoren den natta.
Dagen etter var det utskrivelse etter samtale med hr overlege. Han truet med politianmeldelse for vold mot personalet.
Det eneste jeg prøvde på var å komme meg løs når jeg ikke klarte det så ble jeg bare liggende i fryst stilling.
Jeg ble ikke politianmeldt, men utskrevet, når jeg kom hjem så hadde jeg kontunerlig mareritt i våken tilstand i en uke, hvor jeg hyperventilerte osv.
Tilliten til det psykiske helsevesenet var totalt bort, og noen særlig behandling kan jeg vel ikke si at jeg fikk.