Hvorfor skrive?

Jeg skriver for og prøve å overleve.
Jeg snakker ikke med så mange og hvis jeg gjør det så tviholder jeg hardt på maska.
Bare det å trekke pusten gjør til tider vondt og ikke minst føles meningsløst
Akkurat nå har jeg ikke så mye å skrive om, men det går jo greit.
Jeg skulle ønske at jeg kunne blitt sint, jeg skulle ønske at jeg turte og går til avisen med brevet, men jeg er feig, og jeg liker ikke å synes
En annen ting en etter hvert har lært seg er at det å klage på behandling eller dårlig behandling innenfor dette systemet blir bare møtt med svadasvar,men mest sannsynlig vil det bli møtt med som et symptom på min lidelse.
Eller som de så flott sier, du har fått "tilbud"
Jeg leser om andre som får hjelp, støtte, behandling osv ja jeg er misunnelig, men samtidig så unner jeg dem det av hele mitt hjerte.
Men tankene går jo hva om jeg hadde fått hjelp den gangen for mange år siden, hva om jeg hadde blitt møtt anderledes enn jeg ble første gangen jeg som voksen ble lagt inn i 2005?
Hva om, hadde forløpet sett anderledes ut, hadde jeg vært like redd for å ta i mot såkalt "hjelp"
Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ønsker å tro at det hadde vært lettere å ta i mot hjelp hvis en ikke hadde opplevd disse krenkelsene fra de som skulle hjelpe.