Hvorfor så skeptisk til psykisk helsevesen

Ja hvorfor det?
Dette blir vel et innlegg i flere deler tror jeg.
Mitt aller første møte med psykisk helsevesen var som tenåring. Jeg hadde rømt fra fosterhejemmet jeg bodde i reist ned dit jeg ikke burde.
Uten og se noe håp om at ting kunne bli bedre så valgte jeg og ta en overdose. Jeg tok for lite og våknet opp igjen, tilsynsføreren kom og jeg fortalte hva jeg hadde gjort.
Jeg gikk vel i niende klasse og dette var på slutten av skoleåret, så jeg har ingen eksamenspapirer fra ungdomskolen.
Slik jeg opplever det nå så var de vel drittlei meg både han og fosterforeldrene mine. Jeg ble innlagt i 3 uker for tvungen observasjon på voksenavdeling. I papirene så står det sånn ca vurderes ikke som psykotisk eller suicidal, ingen behandling gitt.
Jeg kan vel skrive under på det at ingen behandling ble gitt, ingen spørsmål ble stilt om hvorfor jeg hadde tatt overdose, og hvorfor jeg alltid tok overdose der jeg ikke burde vært.
Jeg overhørte en samtale som omhandlet meg, hvor noen sa at hun kommer til og bli inn og ut pasient.
Jeg forbannet meg på der og da at det ikke skulle skje, det var mitt aller første opphold.
Det tok mange år før jeg kom inn i psykiatrien igjen, og det oppholdet har jeg fortsatt mareritt om.