Å lese andres blogger + tanker om behandling

Hvor sunt er det?, hvor bra er det?
Jeg leser andres blogger, noen følger jeg fast selv om jeg sjelden eller aldri legger igjen spor.
Spørsmålet mitt om hvor sunt det er tja det har jeg vel egentlig ikke noe svar på.
Noen blogger skygger jeg veldig raskt ut av og vender aldri tilbake, grunnen til det er kanskje at de trigger, og det vil jeg ikke.
Så hvorfor leser jeg andres blogger da?
Tja, kanskje for og få tips eller litt håp i en ganske så håpløs situasjon.
Jeg ser jo at systemet fungerer for noen, men for sånne som meg fungerer det dårlig eller ikke i det hele tatt.
Er det avhengig av hvor man bor hen i Norge? Jeg bor på østlandet i nærheten av oslo så det burde jo finnes hjelp for sånne som meg også? eller gjør det ikke det.
Jeg har ikke funnet den hjelpen, og har vel gitt opp håpet om at den finnes for meg.
Det er en ting som er sikkert en bør ikke ha for mye bagasje. Det virker på meg at det skremmer de som kunne ha hjulpet.
Stabilisering har det vel vært snakk om alle disse årene, men det har aldri vært noen som har turt og spørre om hvordan det var, eller kanskje jeg ikke klarte å høre spørsmålet. Uansett så spurte de ikke igjen.
Det hjelper veldig lite å stabilisere når man aldri går videre. Det har vært ganger jeg har vært klar, men de som skulle hjelpe ikke var det, og motsatt.
Ja man blir usttabil av å gå gjennom traumer, men en blir også ustabil av og aldri få lov til å prøve.
All behandling skal jo helst foregå poliklinisk, og da er det vanskelig å gå gjennom noe på 45 minutter, for så å vente i beste fall i en uke på neste time.
En person kan gå ut av en behandlingstime og alt ser greit ut, men hva med det indre kaoset som kommer i det man lukker døra etter timen og det kaoset er ofte massivt, hvem skal ta i mot det? Det kaoset må en håntere alene, og ofte medfører det selvskading som en straff fordi en turte og si noe selv om det ikke var mere enn et ord eller kanskje 2
Det vil si at for mange så blir behandling destabiliserende, men det blir en også uten behandling så det blir en ond sirkel.
Jeg er i en ond sirkel, uten hjelp og ustabil så det holder, men å få riktig og god hjelp nei det tror jeg ikke at jeg noen gang får.
Orker jeg å gå gjennom såkalt brannslokking for ente gang, nei jeg tror ikke at jeg orker eller tør det.
Jeg er kanskje kravstor, krever for mye av de som skulle hjelpe. Jeg er vanskelig å hjelpe, fordi det skal så lite til for å bryte tilliten, og å bygge tillit det tar tid.
Jeg hadde ønsket meg et opplegg som gikk ut på kanskje følgende måte.
Ja kanskje en blanding av poliklinsk behandling og innleggelse såkalt åpen eller etter avtale.
Si at hvis jeg hadde hatt time på en mandag eller tirsdag, så burde jeg kanskje vært innlagt 2-3 dager, så noen andre enn bare meg måtte ta i mot kaoset som oppstod slik at jeg kunne fått hjelp til å takle det kaoset som kom.
Det jeg husker når jeg gikk i behandling at psykologen brukte kanskje 2/3 av timen til å få meg til å si noe, og når jeg var kanskje var klar så var timen over.
Nå er ikke jeg så veldig glad i innleggelser i det store og det hele, kanskje pga en del dårlige erfaringer.
Her tar ikke DPS i mot pasienter som ikke har selvkontroll, så da blir det akuttpost, og desverre så har ikke DPS den kunnskapen de trenger når det gjelder sånne som meg som er i høyrisikogruppen for å få kutt som "straff" fordi noen andre i meg sa noe.
I tillegg så er jeg ingen lett pasient og ha med å gjøre, for jeg godtar ikke alt, jeg stiller spørsmål og ofte kanskje vansklige spørsmål. Når det da i tillegg til alt dette kan dukke opp andre personligheter som kanskje verken er hyggelige eller pratsomme. Noen av de er kanskje bare redde, noen igjen er bare sinte, og noen bærer på skammen
En annen side av dette er jo den økonomiske delen, det vi jo være uøkonomisk å behandle pasienter og i tillegg og ha senger på den måten.
At pasienter kanskje hadde fått et bedre behansdlingstilbud på denne måten det vet jeg ikke.
Hvis det finnes et slikt sted i Norge som gir traumeebehandling på denne måten så gi meg beskjed, for da er jeg villig til å flytte på meg, og kanskje gi opp den andre planen.
Jeg har ikke mye håp om at det finnes et slik sted det må jeg være ærlig på.