Etter alt som har skjedd de siste ukene så er det nå kaos. Noen er redde, en er fly forbanna, jeg kjenner kaoset, angsten, skammen.
Det å være så dum å prøve og få hjelp var noe jeg ikke burde ha gjort. Det bringer opp gamle minner om at det som skjedde ikke var så ille gæli.
Jeg fortjente vel det som skjedde, jeg fortjener vel den straffen den sinte truer med.
Hvordan kunne jeg være så dum og tro at noen ville hjelpe?
Det er noen som føler seg sviktet fordi de trodde kanskje at noen ville tro dem, kanskje beskytte dem.
Igjen er det noe som renner nedover armen, men når jeg sjekker er det ingen sår, men jeg er stygt redd for at det kommer noen hvis jeg ikke går med på planen hennes.
Redd og sliten, fordi det forsvinner så mange timer, og mange av timene er nå fyllt av stille mareritt som ingen ser.
Jeg er redd fordi jeg jeg ikke kommer meg inn i rommet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar